Valgstæsj
På mandag er det valg. Jeg har valgt. Valgkampen fortsetter selvsagt likevel, og jeg kan ikke angre meg nå. Valgt er valgt, stemplet og avgjort. Både det ene og det andre. Men jeg har tatt på meg oppgaven å ordne med «stæsj» til forlagets valgvake på mandag. Valgvake på forlaget, altså. Pølser & Politikk. Partipolitisk neutralt, eller alternativt en velegnet arena for verbale basketak mandag kveld. Her skal det diskuteres, det kommer innlegg fra kjente politikere og andre relevante taleføre. Vi skal se på valg-TV på storskjerm og nikke menende når resultatene tikker inn fra enhver liten krik og krok av landet, selv om vi selvsagt venter på våre resultater. Hvordan ser det ut i Oslo i år. Eller Bærum. For ikke å snakke om hjembyer som Bergen, Trondheim og Stavanger. Er det rødt eller blått, og akkurat hvor grønt blir det egentlig? Og kan ikke Venstre snart skifte logofarge til noe som kler dem litt bedre, slik at kidsa kan slutte å være forvirret når de får høre at de er høyre selv om de heter Venstre, og ja de er grønne, men ikke såååå grønne, fordi de tross alt har planer om å samarbeide med Frp, og da er jo enhver miljøprofil bortkastet. Og så skal vi drikke øl og spise pølser.
Nede på Karl Johan er det valgkamp i hver bod. Og jeg stikker innom dem alle, smiler pent og tigger til meg stæsj. Ballonger, pappkopper, pins og buttons. Godteri. Stoffnett og kondomer. Variasjonen og oppfinnsomheten er stor, og Venstre imponerer med det mest kreative utvalget. Skjermrengjøring, du liksom. Jeg sniker meg bak et TV-opptak, finner folka som er fullstendig i modus. Det er jakker med Høyre på. Vester med Senterpartiet. De grønne har t-skjorter, fine grønne pins i tre. Jeg går sikk sakk mellom ungdommer som, akkurat som meg, er ute etter å finne de beste tingene. Skoleoppgave i å sette seg inn i de partipolitiske programmene, tenker jeg. Og kanskje de lærer noe, der de aller nådigst får utdelt hver sin kondom. Morgendagens velgere, fremtidens demokratiforkjempere, tenker jeg. I tillegg er det påfallende mange eldre her, og jeg får respekt for valgkampmedarbeiderne som tar seg tid til å høre på alle bekymringene og ikke minst forslagene til hva som burde være bedre, «…etter krigen….» hører jeg i en bisetning og haster videre. En valgmedarbeider i Frp-boden tilbyr seg å sette en pins på brystet mitt. «Det kommer aldri å skje!» sier jeg, mens jeg smiler og blunker til ham. «Det ante meg» svarer han, «men det var verdt forsøket!». Og jeg har et nett fra KrF over den venstre skulderen, og et fra Venstre over den høyre skulderen, og LSC-nettet mitt er fullt av ballonger fra Arbeiderpartiet og Høyre. Ved siden av meg vandrer en mann med ropert taktfast frem og tilbake, frem og tilbake mens han roper «Arbeiderpartiet slutt å lyv! Arbeiderpartiet slutt å lyv!» og jeg tenker at galskapen hans nok gjør nevnte parti en tjeneste. Det er nok ikke slik det ser ut i hodet hans. Roperter, altså. Hvor kjøper man noe sånt? Og Rødt er tom for stæsj, og Senterpartiet er tom for stæsj, men jeg blir lovet i morgen og da må jeg enda en tur ned, og det får være greit.
På vei opp til forlaget møter jeg en opplagt Hans Olav Lahlum på SVs stand. Slår av en rask prat og legger noen uhyre kjappe planer. Og sola skinner på valgkampen og det er langt i fra det kjedeligste utgangspunktet. Kampen er langt i fra over. På mandag er det VALG, og valgdagen er en av de viktigste dagene vi har i demokratiet vårt. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som bor i et land hvor vi kan være så gudsjammerlig uenige nesten hele tiden, men alle får sagt sitt og alle har retten til en stemme. Alle over en viss alder, vel å merke. Men dog. Det er vel det jeg håper på å lære ungene mine, slik at de etter hvert kan være ansvarlige voksne: Bruk stemmen din. La den bli hørt. Ta del.
Og på mandag skal jeg sitte der, delta i diskusjonene, høre på innleggene og forhåpentligvis vil jeg sent men godt komme meg hjem og være fornøyd. Om jeg så er uenig med det som er bestemt. Forhåpentligvis enig. Noe sånt. Og uansett hva, så er det bare fire år til neste gang vi skal velge – greit to, men likevel fire – , og om fire år kan alt se annerledes ut. Eller det kan være helt likt. Det er vi som bestemmer, tross alt. Og det eneste som ikke er greit er likegyldighet.
GODT VALG!