Alle spørsmålene er hentet fra boken «Lahlums Quiz, vol 2«
Påsketid er også quiztid, og hvem er bedre egnet som quizmaster enn et av Norges fremste menneskelige leksikon og mesterhjerne Hans Olav Lahlum!
Fra palmesøndag til påskemorgen gir Hans Olav dere ett spørsmål hver dag. Send svaret til blogg@cappelendamm.no og vinn et eksemplar av Hans Olav Lahlums bestselgerkrim Menneskefluene. Klarer du spørsmål flere ganger i løpet av uken, venter en ekstra overraskelse!
Alle spørsmålene er hentet fra boken «Lahlums Quiz, vol 2«
Påsketid er også quiztid, og hvem er bedre egnet som quizmaster enn et av Norges fremste menneskelige leksikon og mesterhjerne Hans Olav Lahlum!
Fra palmesøndag til påskemorgen gir Hans Olav dere ett spørsmål hver dag. Send svaret til blogg@cappelendamm.no og vinn et eksemplar av Hans Olav Lahlums bestselgerkrim Menneskefluene. Klarer du spørsmål flere ganger i løpet av uken, venter en ekstra overraskelse!
Alle spørsmålene er hentet fra boken «Lahlums Quiz, vol 2«
Påsketid er også quiztid, og hvem er bedre egnet som quizmaster enn et av Norges fremste menneskelige leksikon og mesterhjerne Hans Olav Lahlum!
Fra palmesøndag til påskemorgen gir Hans Olav dere ett spørsmål hver dag. Send svaret til blogg@cappelendamm.no og vinn et eksemplar av Hans Olav Lahlums bestselgerkrim Menneskefluene. Klarer du spørsmål flere ganger i løpet av uken, venter en ekstra overraskelse!
Alle spørsmålene er hentet fra boken «Lahlums Quiz, vol 2«
Påsketid er også quiztid, og hvem er bedre egnet som quizmaster enn et av Norges fremste menneskelige leksikon og mesterhjerne Hans Olav Lahlum!
Fra palmesøndag til påskemorgen gir Hans Olav dere ett spørsmål hver dag. Send svaret til blogg@cappelendamm.no og vinn et eksemplar av Hans Olav Lahlums bestselgerkrim Menneskefluene. Klarer du spørsmål flere ganger i løpet av uken, venter en ekstra overraskelse!
Alle spørsmålene er hentet fra boken «Lahlums Quiz, vol 2«
Påsketid er også quiztid, og hvem er bedre egnet som quizmaster enn et av Norges fremste menneskelige leksikon og mesterhjerne Hans Olav Lahlum!
Fra palmesøndag til påskemorgen gir Hans Olav dere ett spørsmål hver dag. Send svaret til blogg@cappelendamm.no og vinn et eksemplar av Hans Olav Lahlums bestselgerkrim Menneskefluene. Klarer du spørsmål flere ganger i løpet av uken, venter en ekstra overraskelse!
Historiker Hans Olav Lahlum og statsviter Øivind Bratberg er klare for tidenes valg i Storbritannia
Fire dager før dommens torsdag i Storbritannia, er det fortsatt usikkert både hvilket parti som blir størst i Underhuset og hvem som får bo i statsministerboligen. Uansett utfall av den store duellen, venter det en ny krevende valgperiode uten eget flertall på det regjeringsbærende partiet og statsministeren.
“En uke er lang tid i politikken”, ifølge et av de mest kjente sitatene fra den tidligere britiske statsministeren Harold Wilson. Visdommen i de ordene har Wilson og mange andre statsministere både i Storbritannia, Norge og andre land fått erfare.
At en uke kan være lang tid i politikken, forhindrer imidlertid ikke at det kan være vanskelig å konkludere om hvor vellykket selv en full femårsperiode for en statsleder har vært. Det blir særlig vanskelig hvis statslederen skal sammenlignes med andre som har styrt gjennom perioder av svært ulik lengde, og i tidsepoker med helt ulike forutsetninger. I tillegg er det nesten alltid vanskelig å konkludere om en statsleder hvis aktive karriere ligger så nær i tid at konsekvensene fortsatt er uavklarte, hva angår den involverte politikeren så vel som partiet og nasjonen. USAs forrige president George W. Bush hadde et poeng da han til spørsmålet om sitt historiske ettermæle i 2010, svarte at han ikke ville være der lenger når det ble avklart.
Selv om David Cameron nå er i ferd med å fullføre sitt femte år som statsminister, er det kort sagt alt for tidlig å konkludere om hans prestasjoner i Downing Street 10. Begge vi forfatterne av den nye boken om britiske statsministrene fra 1900 til 2015, anser det klart at Cameron så langt hører til i midtsjiktet blant de 22 statsministrene der. Den rangeringen er likevel en svært foreløpig arbeidshypotese. Avhengig av denne ukens valgresultater og de kommende årenes politiske utvikling, kan Cameron på fremtidige lister ende opp både i toppsjiktet og i bunnsjiktet. Margaret Thatcher ble den lengst sittende og en av de mest betydningsfulle statsministrene i moderne tid tross en krevende start. Anthony Eden holdt bare halvannet år og regnes som en historisk fiasko, selv om han tilsynelatende hadde et svært lovende utgangspunkt og med en soleklar valgseier fikk en drømmestart.
Få dager før Cameron for første gang møter velgernes dom som statsminister, skal man imidlertid vært en svært entusiastisk tilhenger for å hevde at han har så langt vært en historisk suksess – eller en svært kritisk innstilt motstander for å hevde at han har vært en total fiasko. Illustrerende nok har oppslutningen om de konservative under Camerons lederskap økt, men uten å nå opp mot gamle rekordhøyder. Da han for første gang sto der som statsministerkandidat i 2010, vant de konservative 97 nye representanter og gjenerobret sin tradisjonelle posisjon som landets største parti. Men målet om flertall i Underhuset ble ikke oppnådd den gang, og senere har oppslutningen mesteparten av tiden ligget under de 36.1 % som de konservative oppnådde i 2010.
Regjeringskontorene gjenerobret de konservative i 2010 gjennom en historisk ny koalisjon med liberaldemokratene. Men regjeringssamarbeidet og en parlamentarisk situasjon uten eget flertall i Underhuset, begrenset sammen med en sterkt presset økonomi handlingsrommet for en statsminister som alt før han tiltrådte ble beskyldt for et diffust politisk budskap. Cameron har gjennom sine første fem år på godt og vondt forblitt en tålmodig politisk pragmatiker. Han har fått gjennom flere nye immigrasjonslover samt noen andre lovendringer og en rekke innsparingstiltak, men uten å komme opp med noen reformer av historiske dimensjoner. Cameron klarte i folkeavstemninger å få flertallet med seg mot både endringer av valgordningen og selvstendighet for Skottland. Men han sliter fortsatt med misnøye med Englands dominans i Skottland og Wales – og med misnøye mot EU i England. De geografiske motsetningene har spisset seg til, samtidig som de sosiale forskjellene står i fare for å øke ytterligere. Økonomien har etter sjokket med finanskrisen i 2008-09 gått i riktig retning, men ikke med den fart som de konservative håpet. Illustrerende nok går de konservative nå til valg på et budskap om at Labour i forrige periode kastet landet ut i en økonomisk krise som var så dyp at de konservative trenger mer tid for å rette opp skadene.
Cameron kommer fra en familie og klasse med sterk tro på egne lederferdigheter. Han har klart seg ganske bra både hva angår håndtering av det stadig mer formidable medietrykket og de stadig mer krevende administrative lederoppgavene som følger med statsministervervet. Mye på samme måte som den nylig avgåtte svenske statsministeren Fredrik Reinfeldt, har Cameron vært mer overbevisende som statsleder enn som politiker – eller om man vil sterkere på stil enn på substans. Noen samlende landsfader med bred appell hos velgerne er han ikke blitt. To av tre velgere sier seg enige i at statsministeren ikke er på bølgelengde med den jevne velger, og tre av fire anser at han er mer opptatt av noen samfunnsklasser enn av andre.
Spørsmålet er nå ikke om de konservative kan få eget flertall, men om de kan beholde sin posisjon som største parti – samt hvilke muligheter de har til å sikre seg nødvendig støtte hos andre partier. Det er ingen formell regel som sier at det største partiet i Underhuset skal ha statsministeren og være det regjeringsbærende partiet i Storbritannia. Det har likevel vært en praksis i hele etterkrigstiden. Labour-statsministeren Gordon Brown mislyktes med sitt forsøk på å utfordre denne parlamentariske praksisen ved å fri til liberaldemokratene etter valget i 2010, selv om de da hadde gått til valg på et sentrum-venstre program snarere enn på et sentrum-høyre. Browns dager som statsminister og partileder var i realiteten talte da partiet hans ble nest størst. Cameron er fortsatt bare 48 år og har ingen åpenbar utfordrer i egne rekker. Han kan kanskje fortsette som partileder selv om de konservative ikke forblir størst. Det er imidlertid svært lite sannsynlig at han da kan fortsette som statsminister, i en situasjon hvor koalisjonspartneren liberaldemokratene ligger an til en klar nedgang.
Mønsteret ligger på det som skjedde ved parlamentsvalget i Tyskland i 2013, da de tyske fridemokratene fikk betale en så høy pris for sin rolle som juniorpartner i en liberal-konservativ koalisjonsregjering at de falt under sperregrensen på 5 %. Liberaldemokratene i Storbritannia har fortsatt en del sikre valgkretser og kommer ikke til å falle ut av parlamentet. Men svaret på om de kan beholde halvparten av sin oppslutning på 23 % fra 2010 er trolig nei; og i så fall mister de nok over halvparten av sine 57 representanter. Camerons konservative i Storbritannia kommer til å oppleve at koalisjonspartneren faller, uten at de selv får den den overbevisende fremgangen som gjorde Merkels kristendemokrater i Tyskland til det åpenbare statsministerpartiet i 2013.
Med et stort unntak for Merkel og Tyskland, har trenden ved valg i Vest-Europa etter finanskrisen klart vært at de sittende regjeringene blir kastet. Cameron og de konservative har likevel en del gode kort på hånden i spillet om å bli største parti. De konservative har ligget litt foran på snittet av meningsmålinger den siste uken, og Labour har ved de siste valgene vanligvis gått litt tilbake i innspurten av valgkamper. Selv om monarkiets stilling ikke har vært noe stridstema i denne valgkampen, kan en fødsel i kongefamilien få dager før valget forsterke et lite løft for den sittende statsministeren og det tradisjonelt mest rojalistiske partiet.
Viktigere er det at den lett klumsede Ed Miliband fortsatt fremstår som en mindre overbevisende statsministerkandidat og scorer dårligere enn Cameron på personlig popularitet, i et land hvor mange svingvelgere tradisjonelt legger vekt på hvem av de to aktuelle kandidatene som anses minst egnet. Den effekten slo ut mot de konservative under tapene mot Tony Blair i 2001 og 2005. Den slo i innspurten imidlertid klart ut for dem i 1992, da den konservative John Major svært uventet ble gjenvalgt. Historien om valget i 1992 kan gi Cameron og de konservative en viss grunn til optimisme, selv om mye av det tilsynelatende sensasjonelle omslaget da skyldtes teknisk svikt i tidens meningsmålinger. Et viktig spørsmål blir nå i hvor stor grad velgerne på meningsmålinger alt har straffet Labour for sin noe vaklende statsministerkandidat, slik at det ikke kommer noe videre fall der.
Historisk har de konservative i Storbritannia ofte fått mesteparten av gevinsten når de liberale gjør det dårlig. Det er et fullt tenkbart scenario at mange borgerlige velgerne som på meningsmålinger har sagt at de støtter enten liberaldemokratene eller det nasjonalistiske uavhengighetspartiet UKIP, ikke gjør det når de på valgdagen står der og må stemme i en valgkrets hvor bare de konservative og Labour har reelle sjanser til å vinne. At Ed Miliband uventet og knepent vant duellen mot sin eldre bror David om partiledervervet i 2010, innebar en venstredreining av Labour. Slike venstresvinger har i etterkrigstidens Storbritannia svært sjeldent gitt Labour noen økt oppslutning hos svingvelgerne. Den forrige venstredreiningen, som valget av Michael Foot innledet i 1980, utløste en velgerkatastrofe som varte helt til Tony Blair og hans høyredreining midt på 1990-tallet.
Alt i alt synes det mest sannsynlig, men fortsatt langt fra sikkert, at de konservative i år vinner den evigvarende duellen mot Labour om å bli største parti i folket.
Med det er i så fall ikke gitt at de konservative blir største parti i Underhuset. Man må tilbake til 1974 for å finne et valg i Storbritannia hvor et parti fikk flest stemmer og et annet parti flest representanter, men det har skjedd flere ganger og kan godt skje igjen nå. Ved de siste valgene har de konservative hatt flere velgere bak hver representant enn Labour. Dette skyldes dels at de konservatives valgkretser i gjennomsnitt har litt flere velgere, og dels at valgdeltakelsen er høyere i sikre kretser for de konservative enn i sikre kretser for Labour. Denne strukturelle effekten blir i år motvirket av at Labour vil få langt dårligere uttelling for sitt stemmetall i Skottland. Det er likevel fortsatt en relevant mulighet at Labour kan få litt flere representanter i Underhuset, selv om de konservative har fått litt flere stemmer.
Hvis de konservative blir størst i Underhuset, er det likevel slett ikke noen garanti for at Cameron får fortsette i statsministerboligen. Man må sant nok tilbake til Ramsay MacDonalds avgang i 1935 for å finne en situasjon hvor partiet med flest representanter i Underhuset ikke hadde statsministerposten. Det kan likevel godt skje igjen nå i 2015, etter en valgkamp hvor de mindre partiene har fått mye mer oppmerksomhet og spilt en langt viktigere rolle enn hva som er vanlig. 65 % stemte i 2010 på enten de konservative eller Labour. Trolig vil den samlede oppslutningen om de to største partiene gå litt opp igjen nå. Men på grunn av liberaldemokratenes tilbakegang, blir det ganske sikkert mye mindre enn 88 % som stemmer på ett av de tre tradisjonelle storpartiene i år. Valgets største taper kan meget vel bli liberaldemokratenes partileder Nick Clegg, som nå kjemper både for å redde sitt parti fra sammenbrudd og for å redde sitt eget utsatte mandat i Sheffield. Skulle liberaldemokratene gjøre det så dårlig at partilederen går fra å sitte som visestatsminister til å stå uten sete i Underhuset, kan det åpne for at de skifter side og støtter Labour etter valget.
Et langt mer sannsynlig scenario er at Miliband kan bli statsminister med støtte fra valgkampens store overraskelse, som er det skotske nasjonalistpartiet og deres karismatiske leder Nicola Sturgeon. At Labour vil miste de fleste av sine representanter i Skottland synes klart. Det kan imidlertid vise seg å bli en lykkelig arbeidsdeling at de skotske nasjonalistene overtar alle disse valgkretsene, mens Labour i stedet vinner mange utsatte konservative kretser i England. Når Labour ligger omtrent likt med de konservative på målingene tross stor nedgang i Skottland, kan de ligge godt an i kampen om viktige svingkretser i England. Oppnår Labour og det skotske nasjonalistpartiet til sammen de 326 representantene som trengs for flertall i Underhuset, er statsministerduellen i praksis avgjort – om enn på vilkår som fort kan vise seg krevende for Miliband i fortsettelsen. Får de to partiene ikke flertall sammen, kan redningen bli fåtallige og potensielt viktige representanter for de grønne, det walisiske nasjonalistpartiet og de nordirske sosialdemokratene. Innvandringskritiske, EU-kritiske og skattekritiske UKIP står nærmere de konservative. Men det partiet får, tross en oppslutning på 10-15 % på meningsmålingene, så få representanter at de neppe blir avgjørende.
Alt i alt synes det mest sannsynlig, men fortsatt langt fra sikkert, at Ed Miliband og Labour i år vinner den evigvarende duellen mot de konservative om Downing Street 10.
Labours partiledervalg ble i 2010 alt eller ingenting for den nylig avgåtte utenriksministeren David Miliband, som etter et knepent nederlag der frasa seg sitt sete i Underhuset og forlot både politikken og landet. Parlamentsvalget i 2015 blir i sin tur nå alt eller ingenting for Ed Miliband, som neppe kan overleve som partileder hvis han taper denne statsministerduellen. Blir lillebror Miliband den nye statsministeren er det mer på tross av egen innsats enn på grunn av den – og med et sjeldent krevende utgangspunkt.
Storbritannia får uansett enda en ny mannlig statsminister. Og det forblir uansett et politisk delt land hvor de konservative dominerer landkretsene i Sør-England, mens Labour dominerer i Nord-England samt i de fleste av de større byene – samtidig som nasjonalistpartiet nesten helt tar over i Skottland. Man kan ende opp med et valgresultat hvor kampen om regjeringsmakten avgjøres av at det skotske nasjonalpartiet med 3-4 % av stemmene får rundt 50 representanter, mens UKIP bare får 2-3 representanter for over 10 % av stemmene. Det vil i så fall ytterligere øke misnøyen med en lett antikvarisk valgordning, som de to største partiene fortsatt står sammen om å beholde.
Kort sagt: Storbritannia opplever på dommens torsdag denne uken sitt så langt mest spennende valg i dette århundret – og går uansett om statsminister heter David Cameron eller Ed Miliband deretter inn i en ny krevende valgperiode. Perioden 2010-15 har vært den lengste i etterkrigstiden med et såkalt “hung parliament”, hvor verken de konservative eller Labour har flertall. Alt tyder på at den situasjonen fortsetter de kommende årene.
—
Britiske statsministre 1900–2015. Fra Lord Salisbury til David Cameron forteller historien om alle Storbritannias statsministre fra de siste 115 årene. Boken tegner opp underholdende portretter av livet til 22 svært viktige politikere, og forklarer samtidig både Storbritannias egen utvikling og landets rolle i det internasjonale samfunnet.
Statsviteren Øivind Bratberg er en av Norges fremste Storbritannia-eksperter, historikeren Hans Olav Lahlum er en av Norges fremste formidlere av politisk historie. BEGGE FORFATTERNE BLIR Å TREFFE PÅ VALGVAKEN PÅ CAPPELEN DAMM 7. mai, f.o.m kl.19.00
Britiske statsministre 1900–2015. Fra Lord Salisbury til David Cameron forteller historien om alle Storbritannias statsministre fra de siste 115 årene. Boken tegner opp underholdende portretter av livet til 22 svært viktige politikere, og forklarer samtidig både Storbritannias egen utvikling og landets rolle i det internasjonale samfunnet.
Statsviteren Øivind Bratberg er en av Norges fremste Storbritannia-eksperter, historikeren Hans Olav Lahlum er en av Norges fremste formidlere av politisk historie. BEGGE FORFATTERNE BLIR Å TREFFE PÅ VALGVAKEN PÅ CAPPELEN DAMM 7. mai, f.o.m kl.19.00
Statsviteren Øivind Bratberg er en av Norges fremste Storbritannia-eksperter, historikeren Hans Olav Lahlum er en av Norges fremste formidlere av politisk historie.
Ti dager senere fremstår natt til fredag 8. mai 2015 fortsatt som en lett uvirkelig valgnatt. Meningsmålingene hadde gjennom hele valgkampen spådd tilnærmet dødt løp mellom Labour og de konservative. At de konservative og de liberale ville være langt unna de 326 representantene man trenger for flertall i Underhuset, var alle unntatt ihuga partiforkjempere enige om. Men denne valgnatten levde sitt eget liv. Den sjokkstartet ved ellevetiden, da valgdagsmålingen viste 316 representanter for de konservative og 10 for de liberale – samt bare 239 for Labour. Mange eksperter advarte mot å stole på en valgdagsmåling som avvek så sterkt fra alle meningsmålinger, og i London lovet den liberale superveteranen Paddy Ashdown å spise hatten sin hvis dette var riktig. Trenden på de første resultatene viste seg å stemme ganske godt med målingen, men kom fra valgkretser det var liten spenning om. Selv om det aldri var tvil om at de konservative ville bli klart størst, levde spenningen om regjeringsspørsmålet noen timer til. Midt på natten tilsa prognosene til den amerikanske statistikkguruen Nate Silver fortsatt at de konservative ville få under 300 mandater, og at det var helt på vippen om regjeringspartiene beholde sitt flertall. Men valgskredet akselererte til en ustoppelig lavine i morgentimene. Ved syvtiden sto det klart at de liberale ville få under ti mandater, men at de konservative ikke trengte noen hjelp for å få flertall. Det stoppet noen fintellinger senere på 331 for de konservative, mot 232 for Labour og 8 liberale.
David Cameron knuste Ed Miliband og valgdagsmålingen knuste alle meningsmålingene denne valgnatten. De som la seg våknet til det mest sensasjonelle valgutfall i britisk etterkrigshistorie, og et av de mest overraskende i Vest-Europa etter Den kalde krigen. Det kom kort tid etter et uventet gjenvalg for den konservative regjeringen i Israel, men likevel som et nesten totalt sjokk. Meningsmålingene hadde vært så mange, så stabile og så samstemte at knapt nok de mest ihuga konservative hadde sett noen mulighet for flertall denne gangen. Valget ble en kraftfull påminnelse om dynamikken i valgkamper, og at det fortsatt er umulig å regne seg frem til velgernes konklusjoner på en valgdag – uansett hvor mange tall man samler inn på forhånd. Valget i Storbritannia 2015 kan for mange år fremover gi håp for regjeringspartier, særlig konservative, som før og under valgkampen sliter med skuffende meningsmålinger. Betydningen av å stå på til valglokalene stenger er illustrert.
Det skjedde noe lignende i 1992, da meningsmålinger som tilsa maktovertakelse for Labour og Neil Kinnock ble vendt til gjenvalg av de konservative og John Major. Den gangen ble det senere etablert enighet om at meningsmålingene hadde undervurdert de konservatives oppslutning gjennom valgkampen, og at utfallet skyldtes det i større grad enn noe stort skifte på slutten. Det får stå som en foreløpig teori at problemet denne gangen var begge deler. Meningsmålingene fanget nok ikke opp en del av de såkalt «sky konservative», som hadde bestemt seg selv om de ikke ville si det. Samtidig synes det klart at Labour igjen falt av litt på slutten, og at de konservative vant dragkampen om de fleste av de mange som bestemte seg på siste oppløpsside. Scenarioet med Ed Miliband som statsminister for en svak mindretallsregjering av Labour, avhengig av støtte fra skotske nasjonalister, fikk trolig Cameron og de konservative til å fremstå som mer attraktive i Englands mange viktige vippekretser. Meningsmålingene overvurderte Labour med 3-4 % og undervurderte de konservative med 3-4 %. Bemerkelsesverdig nok kom de konservatives fremgang til tross for at høyrepopulistiske UKIP med sine 12.9 % holdt stillingen fra meningsmålingene. Derimot falt de liberale enda litt mer enn ventet. Det viste seg som vanlig å favorisere de konservative.
David Cameron og de konservative hadde en enkel og standhaftig strategi med å fremstille seg selv som det trygge og ansvarlige regjeringsalternativet. Den viste seg å virke sent, men svært godt. Å bli gjenvalgt med styrket oppslutning er en stor prestasjon, i et Vest-Europa hvor det har vært mange dårlige valg for regjeringspartier de siste årene. Siste valg ga regjeringsskifte i alle de fem nordiske landene, og i Frankrike tapte den konservative Sarkozy forrige presidentvalg. To unntak er imidlertid interessante paralleller. I Tyskland i 2013 ble Angela Merkel gjenvalgt med klar fremgang for hennes konservative parti, mens den liberale regjeringspartneren falt under sperregrensen. I 2010 ga valget i Sverige stor fremgang for Fredrik Reinfeldt og de konservative moderatene, som beholdt regjeringsmaktene tross tilbakegang for de mindre regjeringspartnerne.
For Merkel i 2013 og Reinfeldt i 2010 var deres troverdighet som statsministerkandidat fra posisjon svært viktig. Det ble den også for Cameron nå. I stor grad skyldtes det motkandidaten. En britisk forfatterkollega bemerket i fjor til meg at valg i Storbritannia til syvende og sist ofte avgjøres av personene, i den negative versjon at velgerne stemmer ned den de anser uegnet som statsminister. Det har vært et tema ved flere av de siste valgene, og ble det også i år. Den lett klumsete Ed Miliband ble en av de partilederne som begeistret grupper av kjernevelgere i eget parti, men som mislyktes med å nå ut til de avgjørende velgergruppene som statsministerkandidat.
Kanskje ble dette valget likevel avgjort av grunnleggende politiske veivalg. Cameron lyktes i 2010 med å dra det konservative partiet tilbake inn mot sentrum og vinne tilbake tidligere velgere der. I 2015 fortsatte han og partiet fremgangen, til tross for at hans politiske prosjekt forble diffust selv etter fem år som statsminister. Selv om han modifiserte seg noen etter å ha blitt partileder, forsøkte Ed Miliband å stå for et klarere politisk prosjekt og en synlig venstredreining. Det var en naturlig reaksjon etter New Labours havari i 2010, men mislyktes altså likevel. I Norge opplevde Arbeiderpartiet senest i 2005 klar fremgang på en politisk venstresving, etter å ha tapt velgere på en høyresving i 2001. Men britiske venstresidevelgere forblir tilsynelatende mer moderate. Ledere fra Labours venstrefløy har svært sjeldent gjort suksess hos velgerne. Den forrige venstresvingen fra 1980-tallet utløste en serie valgnederlag som først endte med høyresvingen til Blair og New Labour i 1997. Miliband nådde aldri frem med sitt budskap om at finanskrisen nå åpnet døren for å endre den markedsliberale grunnmodellen som har preget britisk politikk siden Thatchers valgseier i 1979. Hans avgang var uunngåelig da Labour ble utklasset i duellen med de konservative, samtidig som de tapte nesten hele Skottland. Igjen står partiet uten innflytelse og uten leder. Problemet med å finne en ny egnet leder ble ikke mindre fordi flere av deres mest profilerte politikere falt ut av Underhuset. New Labour-kronprinsen David Miliband, som i 2010 knepent tapte lederkampen mot sin bror, har forlatt både landet og politikken. Ledervalget blir krevende, men strategivalget kanskje enda mer krevende. Partiet må ta stilling til om den politiske venstredreiningen i seg selv var feil, eller om Ed Miliband bare var feil kandidat til å gjennomføre den. Om det er meningene fortsatt sterkt delte.
Labours magre trøst får være at Cameron og de konservative når seiersfesten vel er over, står overfor store utfordringer. Utenlandsgjelden øker faretruende samtidig som man forventer at kuttpolitikken vil utløse en ytterligere økning av de sosiale forskjellene. Navnet United Kingdom er lite dekkende dels på grunn av det, og dels på grunn av tilspissede motsetninger mellom landsdelene. Cameron vinner nok den lovede folkeavstemningen om EU-medlemskapet. Men misnøye med England i Skottland og med EU i England, gjør unionsspørsmålene til en vedvarende verkebyll. Spørsmålet om Cameron har et politisk prosjekt vil bli mer presserende når han nå skal lede en ettpartiregjering med flertall bak seg. Verken talene hans etter valget eller de relativt små endringene i regjeringsmannskapet etterpå ga mange nye svar der. Nøkkelpostene ble stående som før, og det var langt mellom de spennende overraskelsene blant de nye som rykket inn. I en ellers vellykket valgkamp begikk Cameron kanskje et glipp da han annonserte at han ikke vil stille igjen i 2020. Overraskende er et skifte av partileder etter 15 år ikke. Men at det kommer ut alt nå vil medføre at spørsmålet om den videre arvefølgen stadig mer nærmer seg overflaten. Heller ikke de konservative har noen tronfølger klar.
Cameron rykket natt til fredag 8. mai 2015 opp fra tiende til åttende plass på vår toppliste over britiske statsministre 1900-2015. Ti dager senere står det helt åpent om han kan klatre videre oppover den, eller om han – i likhet med John Major – vil falle tilbake etter sin store og uventede valgseier. Men veldig stor og veldig uventet var den uansett.
—
Britiske statsministre 1900–2015. Fra Lord Salisbury til David Cameron forteller historien om alle Storbritannias statsministre fra de siste 115 årene. Boken tegner opp underholdende portretter av livet til 22 svært viktige politikere, og forklarer samtidig både Storbritannias egen utvikling og landets rolle i det internasjonale samfunnet.
-
Statsviteren Øivind Bratberg er en av Norges fremste Storbritannia-eksperter, historikeren Hans Olav Lahlum er en av Norges fremste formidlere av politisk historie.
Litteraturfestivalen på Lillehammer – Eller; Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undsetdagene, som festivalen strengt tatt heter – har blitt en vårlig tradisjon for min del. Vanligvis setter jeg meg på toget nordover til Lillehammer. Men akkurat i år tar jeg først turen innom Trondheim før jeg blir med Litteraturtoget sammen med Kronprinsesse Mette-Marit – les mer om Litteraturtoget HER.
Jeg ankommer altså Lillehammer allerede på tirsdag, noe som er en dag eller to tidligere enn det jeg er vant til. I år får jeg altså med meg åpningsforestillingen i Maihaugsalen, noe jeg gleder meg til.
Onsdag drar Litteraturtoget videre til Hamar, mens jeg står igjen på perrongen i Lillehammer. Jeg skal ha noen fine dager med skikkelig bra program, og gleder meg til det. Her er noen av – etter min mening – høydepunktene på årets festival:
Onsdag:
Jeg starter dagen i det splitter nye teltet på Litteraturtorget! Spennende med en ny scene på festivalen – så vidt jeg skjønner det er teltet plassert på plassen ved Lillehammer kunstmuseum.
Kl. 10.00 skal Kronprinsessen samtale med to av mine personlige favoritter; Ruth Lillegraven og Ingvild H. Rishøi. Det blir en nydelig start på dagen, gjerne med en kopp kaffe fra One Hand Clapping i hånden.
Etter at jeg har vinket farvel til Litteraturtoget er det klart for sakprosaseminar i Hobølsalen i Kulturhuset Banken kl. 11.45. Hvordan nå leserne i dag? Godt spørsmål. Cathrine Sandnes fra Manifest, Jakob Mol fra danske Zetland og svenske Anders Gustafsson fra Leopard skal finne ut av dette i samtale med Klassekampens Karin Haugen.
Hvis man skulle være i mer poetisk humør vil jeg personlig anbefale at man får med seg Flerstemd poesi: Paal-Helge Haugen én etasje ned i Café Stift klokken 12.00. Paal-Helge Haugen er en fantastisk fin poet, som i år har rundet 70 år. Han skal samtale med Tor Egil Hverven om sitt forfatterskap, Mona Høvring og Aasne Linneslå bidrar med hver sin opplesning til Haugen.
I Maihaugsalen skal tre av Cappelen Damms forfattere, Erlend Loe, Ingvar Ambjørnsen og Hans Olav Lahlum holde hoff sammen med Linnéa Myhre klokken 12.00. Elever i videregående skole har satt sammen et arrangement som heter 4 forfattere og 1 band, til glede for sine jevnaldrende. Arrangementet foregår i Maihaugsalen.
Med Krigen på avstand, er vel egentlig en feilvisende tittel – for får vi noensinne 2. Verdenskrig på avstand? Ida Jackson og Marthe Michelet skrev i fjor hver sin bok om dette evig aktuelle temaet, og de vil snakke om traumer som overføres gjennom generasjoner. Arrangementet foregår i Hobølsalen, Kulturhuset Banken, kl. 13.30. Moderator er Hilde Østby.
Hvor går Europa? Hvordan svarer vi – økonomisk, politisk og som samfunn – på krisen som nå er et faktum? Spennende tema. På Café Stift kl. 14.00 vil Simen Ekern og den britiske journalisten og kommentatoren Philip Legrain samtale med Øyvind Bratberg.
Et annet særdeles interessant arrangement foregår samme tid i teltet på Litteraturtorget. I Livet sett fra kjøkkenbenken vil den svenske Augustprisvinneren Kristina Sandberg og norske Line Baugstø samtale med Ebba Witt-Brattström om husmorliv og opprørstrang.
Tilbake på Kulturhuset Banken, denne gang i Festsalen, blir det nordisk forfattermøte med Sara Stridsberg og Cathrine Knudsen, som sammen med psykolog Finn Skårderud skal samtale om grensene i det menneskelige. Arrangementet heter Institusjonalisert omsorg og starter 15.00.
Selvbiografi vs. Fantasi. Hvordan ligger det an med fantasien i den selvbiografiske litteraturens høyalder? Dagbladet tar debatten i Litteraturteltet kl. 16.00. Ingvar Ambjørnsen, Helene Uri og Lars Petter Sveen skal diskutere romankunstens fremtid med Dagbladets Fredrik Wandrup.
17.00 holder Anders Heger folketale for Det frie ord i Parken. Kan ytringsfrihet kalles den grunnleggende menneskerettighet? Hvorfor er ytringsfriheten stadig viktigere i en globalisert verden? Arrangør er Norske PEN.
Onsdag kveld er det også duket for Barne- og ungdomsbokquiz i Kulturhuset Banken. Jeg skulle gjerne ha vært med også i år, men det aner meg at det utgår til fordel for middag med forfattere og kollegaer akkurat den kvelden. Måtte beste lag vinne
Nyvinningen Late Night Literature – eller Senkveldslitteratur, som jeg ville kalt det – i Litteraturteltet, får jeg dog med meg. Det er ingen hemmelighet at det blir lite søvn under Litteraturfestivalen. Fint da at vi kan kombinere god litteratur med sosialt samvær også sent på kvelden! Danske Stine Pilgaard, Kjersti A. Skomsvold, Erlend Loe og Demian Vitanza medvirker denne kvelden, og Mette Karlsvik vil være DJ. Arrangementet starter 22.00 og ledes av journalist og kritiker Ellen Sofie Lauritzen.
Torsdag:
Jeg starter dagen kl. 11.00 med et Dypdykk i litteraturen til Kristine Næss. Hun er i år nominert til Nordisk råds litteraturpris, og jeg oppdager plutselig at jeg ikke har lest noe av henne siden jeg leste debuten Obladi i 1996. Tenk, noen ganger er det altså en nominasjon som skal til før jeg plukker opp tråden på nytt. Kristine Næss skal samtale om forfatterskapet sitt med Eirik Ingebrigtsen, og arrangementet foregår i Lillehammer Kunstmuseum.
Cappelen Damm har hele tre nominerte til U-Prisen 2014! De to andre nominerte kommer fra Aschehoug forlag. Det er altså duket for forlagskamp på U-Showet i Festsalen på Kulturhuset Banken kl. 13.00, og det vil jeg selvsagt ha med meg på direkten.
De nominerte er:
Jon Ewo – 1957 (Cappelen Damm)
Tor Arve Røssland – Soledad (Aschehoug)
Simon Stranger – De som ikke finnes (Cappelen Damm)
Sigbjørn Mostue – I morgen er alt mørkt (Cappelen Damm)
Johan B. Mjønes – Blodspor i Klondyke (Aschehoug)
Onsdag ble det drøftet hvor Europa er på vei. Torsdag vil Jonas Gahr Støre tar for seg spørsmålet : Hvor går Norge? Hvordan står det til med det norske samfunnet, og hvor er vi på vei? Gahr Støre vil samtale med Marthe Michelet i Lillehammer bibliotek kl. 14.00.
Amalie Kasin Lerstang vant Tarjei Vesaas Debutantpris i 2014, og holder i år slik tradisjonen tilsier det, Vesaas-foredraget på LitteraturfestivalenJeg er spent på hva hun vil fylle 50 minutter med i Galleri Zink kl. 15.00. Sine tanker om litteratur – og kanskje helt andre ting. Kjenner jeg Amalie rett så er det absolutt verdt å få med seg!
Pippi Langstrømpe fyller 70 år i år, noe som blir behørig feiret i forskjellige sammenhenger hos oss i Cappelen Damm. Arrangementet Sterke jenter og gode fortellinger tar for seg sterke jenter i barnelitteraturen, og lar Pippi møte Tonje Glimmerdal – en Pippi for vår tid? Forfatter Maria Parr vil samtale med Ebba Witt-Brattstrøm, ledet av Anders Heger. Arrangementet foregår i Hvelvet kl. 16.00.
Torsdag kveld, 19.00, er det tradisjonen tro duket for Litterær festaften i Maihaugsalen, og i år er det virkelig en kveld for sterke kvinnestemmer – forsterket av noen menn. Vigdis Hjort vil komme med en høyst personlig oppsummering av litterære og sosiale høydepunkter på Norsk Litteraturfestival gjennom tjue år. Av erfaring vet jeg at det kommer til å blir et høydepunkt – Vigdis for president!
Så skal svenske Sara Stridsberg samtale med Kjersti A. Skomsvold om sykdom og friskhet, litteratur og virkelighet – så veldig spennende!
Så skal jeg endelig få sett det som nesten må være årets hovedperson på årets festival: Margaret Atwood. Hun skal samtale med Simen Ekern om sin nyeste roman, som også er avsluttende bind i en trilogi, Maddaddam. Musikken er det Mathias Eick Trio som står for – perfekt! Glede!
Etter festaften er det alvor igjen: Litteraturquiz i Festsalen kl. 22.00. Jeg håper virkelig at mine quizvenner i laget Godt spørsmål stiller sammen med meg, for hvis ikke så går dette aldri bra!
Så er det Senkveldslitteratur i Litteraturteltet igjen, denne gang med Tash Aw, Tone Almhjell, Ingvar Ambjørnsen og Gunnar Wærness. Kveldens DJ er Torgrim Eggen, så jeg forventer en god dose retro elektronika! Vert for kvelden er atter en gang Ellen Sofie Lauritzen. Hvis du ikke skal på quiz så kan det sikkert være fint å stikke bort i teltet allerede 23.00.
Fredag:
Jeg må tidlig (festivaltidlig!) opp for å få med meg at Morgenbladet kårer de 10 beste norske forfatterne under 35 år. Utfallet presenteres allerede kl. 10.00 i Festsalen i Kulturhuset Banken. Kåringen etterfølges av debatt. Audun Lindholm (Vagant), Fredrik Wandrup (Dagbladet) og Marta Norheim (NRK) skal diskutere, ledet av Ane Farsethås (Morgenbladet).
Stiller elektronisk litteratur nye krav til kritikken? Det lurer jeg også på, så foredraget med Professor Jill Walker Rettberg kan sikkert være interessant å få med seg. Foredraget foregår i Hobølsalen i Kulturhuset Banken kl. 12.00.
Mohamedou Slahi har som første fange i Guantanamo-leiren skrevet om sine opplevelser der. Larry Siems har redigert og satt sammen Slahis dagboksnotater til utgivelsen Dagbok fra Guantánamo, en rystende innsikt i et system og en urettferdighet som er vanskelig å fatte. Larry Siems stiller til samtale med Amnestys Generalsekretær John Peder Egenes i Lillehammer kunstmuseum 14.00, hvor også Mohamedou Slahis bror Yahdi Slahi vil lese et utdrag fra boka. Absolutt et viktig arrangement å få med seg.
Jakten på felleskapet er et forfattermøte mellom Vesaas-vinneren Amalie Kasin Lerstang og Vigdis Hjorth. Både Lerstang og Hjorth gransker den privilegerte borgerens samfunnsansvar . Hvordan forlike vår gunstige livssituasjon med kunnskapen om den skjeve fordelingen av resurser? Dette blir en spennende samtale, ledet av Ellen Engelstad. I Café Stift 15.00.
Samme tid kan man høre Tash Aw i samtale med Inger Bentzrud i Lillehammer kunstmuseum på arrangementet Femstjernes milliardær. Aw er av malayisk bakgrunn, men bor og virker i London. Han har dog beholdt sitt blikk på Asia og skriver sine romaner i spennet mellom det moderne øst og vest. En spennende forfatter vi garantert kommer til å høre mer fra.
Kl. 16.00 er det full kræsj for min egen del! Vi får se hvor jeg ender:
Alternativ 1: Ensomhet er tydelige omdreiningspunkter i både Rune Christiansens roman Ensomheten i Lydia Ernemans liv og i Helene Guddals debut diktsamlingen Også det uforsonlige finnes. De samtaler i Lillehammer bibliotek, ledet av kritiker Cathrine Strøm.
Alternativ 2: I Hvelvet bys vi på Et lite stykke Norden, med samtale mellom Eivind Hofstad Evjemo og finsksvenske Philip Teir, ledet av Stefan Ingvarson.
Men jeg heller nok mot å stikke bort i Litteraturteltet, hvor alternativ 3 er Klassekampen-Debatten: Bokhandelens fallitt. Temaet har vært drøftet i flere kronikker, og senest i paneldebatt arrangert av NFF. På Lillehammer er det Cecilie Naper, Eivind Løvdal Refsnes, Trine Stensen og Kari Marstein som skal diskutere om det litterære økosystemet står ovenfor kollaps?
Så, da alle drar på hotellet for å stæsje seg opp til årets Banknatt, setter jeg meg på toget tilbake til Oslo. Ja! I år er jeg festbrems, men bare for egen regning! Tipper det er lurt med en rolig helg etter en überhektisk uke. Men for alle som skal bli igjen på Lillehammer så anbefaler jeg å sjekke ut følgende:
Lørdag:
12.00: Menn med makt. Må innrømme at jeg gjerne skulle ha vært tilstede for å stille noen velmente spørsmål om hvorfor det fortsatt er stor overvekt av menn som blir intervjuet i Dagens Næringslivs På nattbordet, men det får bli en annen gang… #mennsomleserkvinner.
13.00: Lørdagslunsj i Parken med Kjersti A. Skomsvold, Lars Mytting, Katja Kettu og Jan Kjærstad – Ja, det vil du! Håp på sol.
14.00: Nei til salg av Norge. Reklamemann Ingebrigt Steen Jensen holder folketale for en ”kampanje” som ligger mitt hjerte nær – La oss beholde felles verdier!
22.00: Klart du vil bli med Vigdis Hjorth og Torgeir Rebolledo Pedersen på Pub til Pub-vandring! Vigdis har tjue års erfaring med sosial rangling på Lillehammer – hun er eksperten!
Søndag:
Alle med familie bør ta turen opp på Maihaugen for en strålende Astrid Lindgren-hyllest og feiring av Pippi Langstrømpe: TJOLAHOPP, TJOLAHEI! Starter 15.00.
14.00. Jan Erik Vold feirer 50 år som forfatter – helt ufattelig! På Café Stift vil han samtale om sitt lange kunstnerskap med kritiker Kaja Schjerven Mollerin.
16.00 holder Erika Fatland foredrag samme sted om Sovjetistan; Kazakhstan, Kirgisistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Turkmenistan. Hvilken av de forhenværende sovjetrepublikkene bør man besøke? Det finner du garantert ut av.
GOD FESTIVAL!
Hans Olav Lahlum har blitt vår nye, store krimforfatter med internasjonal appell. Foto: Fredrik Arff
Første del av sommeren har for min del vært preget av korrekturlesning på manuset til min nye roman Haimennesket, som ble sendt i trykken midt i juli for å være klar til lanseringen 20. august. Mellom skriving på egne manus leser jeg som vanlig ulike bøker relatert til historie, politikk og samfunnsliv i Norge og andre land, samt en del romaner både med og uten krimmysterier.
Deltakelse på internasjonale festivaler har det siste året økt min interesse for litteratur fra andre nordiske land. Det begynte med festivalen i Reykjavik i fjor høst, hvor jeg både fikk et første møte med Island og anledning til å diskutere med flere av landets fremste krimforfattere. Før krimfestivalen i Bristol ble jeg, som en av seks, nominert til Petrona-prisen for beste nordiske krimroman oversatt til engelsk. Jeg satte meg fore å lese de fem konkurrentene, og ble på ulikt vis imponert over alle sammen. En av dem, Arnaldur Indridason, er i ferd med å bli en stor ny favoritt for meg. Det skyldtes ikke at VM-matchen i sjakk fra 1972 er rammen for hans roman Tvekampen, for den har jeg ennå ikke lest. Men Indridason er i likhet med meg en utdannet historiker som skrev mye journalistisk før han ble romanforfatter, og han skriver spennende krim med noen tankevekkende samfunnsperspektiver. Litt på samme måte som med australske Peter Temple, opplever jeg at Indridasons bøker gir meg som leser en bedre forståelse av sammenhengen mellom fortid og nåtid i hans hjemland. I tillegg har han en bemerkelsesverdig effektiv og poengtert fortellerstil, som gjør det mulig å skrive innholdsrike og leseverdige romaner på under 300 sider. Jeg har lest tre av hans romaner så langt, og det blir nok minst fire til før sommeren er over. Sammen med norske Gunnar Staalesen er Arnaldur Indridason i ferd med å bli min største favoritt blant vår tids nordiske krimforfattere. Nylig ble hans roman Irrganger redningen da jeg ellers sto overfor fem timers kjedelig venting på en flyplass…
PS! fra forlaget:
Hans Olav Lahlum (f. 1973) er forfatter og historiker – og en ettertraktet medie- og publikumsyndling. I tillegg til politiske og historiske biografier har han hatt stor suksess med krimserien der vi møter duoen «K2″ og Patricia. Samarbeidet mellom den ambisiøse unge førstebetjenten Kolbjørn ”K2” Kristiansen og den 18 år gamle skarpsindig, resonnerende og funksjonshemmede Patricia Louise Borchmann, er usedvanlig vellykket. Om få uker kommer en ny bok i serien, Haimennesket. Denne gang er det en ti år gammel, grotesk mordsak, nemlig drapet på en guttebaby, som kommer i parets vei. Bøkene er solgt til flere land, bl.a. Storbritannia, Italia og Sør-Korea.
«Avslørt» av Renée Knight er mer overveldende enn «Flink pike»
Krimhøsten ser ut til å bli usedvanlig god, og vi kan friste med en ny roman av Kepler og Lahlum i tillegg til sommerens store krim-snakkis Renée Knights Avslørt
Denne uka vil presentere jeg en del høydepunkter fra Cappelen Damms bokhøst. Jeg har valgt ut fem bøker i hver sjanger jeg presenterer. Utvalget er mitt og selvsagt ville jeg kunne ha trukket fram mange andre bøker for her er det mange gode bøker. Jeg har konsentrert meg om titler jeg har lest eller der jeg kjenner prosjektene godt nok til å omtale bøkene. I går var det oversatte, litterære romaner, mens det i dag handler om krim. Vårt desiderte høydepunkt på krimfronten er at Lars Kepler kommer med en ny roman Playground.
Her er våre krimhøydepunkter i høst:
KEPLER HAR SKAPT ET NYTT SPENNENDE UNIVERS
Lars Kepler: Playground 
Oversatt av Henning J. Gundersen Lansering ultimo oktober
I disse dager er vi i ferd med å ha solgt 100.000 eksemplarer av fjorårets Kepler roman: Stalker som var den femte romanen om og med Joona Linna. Nå har Keplers latt Joona få hvile et år og har skapt et helt nytt univers, men de bruker naturligvis den samme ekstremt spennende fortellerteknikken.
Under en innsats i Kosovo blir Jasmin Pascal-Anderson skutt og hjertet hennes står stille i 40 sekunder. Når hun kommer tilbake, snakker hun ikke om annet enn at døden starter med en voldelig havneby der styret holder på å miste kontroll for organisert kriminalitet. Jasmin behandles for psykose, og forsøker å vende tilbake til det normale livet. Men så skjer noe forferdelig. Hun og sønnen på fem havner i en bilulykke. På sykehuset må de operere ham, og i prosessen stanse hjertet. Ingen kan besvare hva som skjer når man er på vei til døden, men hun tar ikke sjansen på å sende sin 5-årige sønn dit. Jeg kan love deg en Kepler-roman som er annerledes, men uutholdelig spennende som vanlig fra deres kant.
ÅRETS BESTE KRIM?
Renée Knight: Avslørt Oversatt av Christina Revold I salg
Hva om du skjønner at romanen du ligger i senga og leser, handler om deg? Slik begynner årets kanskje beste krim: Avslørt. Dokumentarfilmskaper Catherine Ravenscroft finner en bok på nattbordet som skal kaste henne inn i et lysvåkent mareritt. Boken utgir seg for å være en fiksjon, men den forteller i levende detalj om den forferdelige dagen da Cathrine ble slave av sin egen mørke hemmelighet, en hemmelighet hun er sikker på at hun bare deler med én eneste person – og denne personen er død. Cathrines verden går i oppløsning når fortiden innhenter henne. Hennes eneste håp er å konfrontere det som virkelig hendte den forferdelige dagen, selv om den sjokkerende sannheten kan komme til å ødelegge både henne selv og familien. Hvis du liker Flink pike eller Piken på toget, er jeg sikker på at du vil elske Avslørt. For dette er en smart og urovekkende psykologisk thriller om å ha hemmeligheter og den forferdelige prisen man noen ganger må betale for å holde sannheten skjult.
ET DØDELIG KAMMERSPILL
Hans Olav Lahlum: Haimennesket Lansering 20. august
Hans Olav Lahlum lager gode og morsomme titler til sine krimromaner. Hvis du lurer på hva et haimenneske er, så er det altså en som kretser rundt noen … for så å hugge til. Lahlum har denne gangen skrevet et slags norsk svar på Agatha Christies kanskje beste roman Ti små negerbarn, og jeg syns dette er blitt Lahlums beste krimroman til nå.
Det er sommeren 1972, og K2 blir invitert til en hyggelig helg på et vakkert beliggende sørlandshotell. Det eneste aberet er at hotellet ligger på en øy, ikke særlig rullestolvennlig. Likevel blir Patricia med på det som skal vise seg å bli en skjebnesvanger helgeutflukt. For nøyaktig ti år siden ble en liten guttebaby funnet ihjelslått på hotellet. Tvillingsøstrene hans skulle passe ham, og begge sverger på at de ikke har noe med dette å gjøre. Likevel forsvinner den ene av søstrene rett etter at udåden blir oppdaget. Barnets mor begikk selvmord kort tid etter, men de gjenlevende gjestene fra den grufulle helgen er samlet på hotellet nå, og direktørens plan er at K2 skal oppklare mysteriet. Direktøren har nemlig sine egne maktpåliggende grunner til å ønske å komme til bunns i mysteriet. Uhyggelig nok det kan virke som det er en ubuden gjest på hotellet, en gjest med morderiske hensikter. Og denne gangen kommer Patricia i skuddlinjen.
JURIDISK THRILLER = JOHN GRISHAM
John Grisham: Arvingen Oversatt av Truls Holst Kopperud Lansering ultimo september
John Grisham regnes som en av verdens aller største spenningsforfattere med over en kvart milliard solgte bøker. Det er ingen over og ingen ved siden når det gjelder rettsalskrim og juridiske thrillere, og Grisham tar gjerne oppgjør med de store advokatfirmaenes arbeidsmetoder. Denne gangen har han vendt tilbake til en figur fra sin aller første roman Jack Brigance i Tid for hevn. Seth Hubbard er en svært velstående mann som er døende av lungekreft. Hans siste ønske reiser flere spørsmål enn svar, og kommer til å skape store konflikter mellom de involverte, hans voksne barn og hans svarte hushjelp Lizzie Lang. Hvorfor ville Seth Hubbard donere nesten hele sin formue til hushjelpen? For å finne svar på disse spørsmålene må advokaten Jack Brigance langt tilbake i tid, til en forsvunnet bror og en dypt begravet hemmelighet. Det sies ofte om de store spenningsforfatterne at «dette er den beste på lenge», men det er virkelig sant om Arvingen.
Karin Slaughter: Skjult trussel Overatt av Gry Sønsteng 
I salg
Karin Slaughter er en av de ledende psykologisk-thriller-forfatterne i verden. Hun selger jevnt og greit her i landet, men for eksempel i Sverige og Nederland selger hun hundretusener eksemplarer av hver ny roman. Karin Slaughter skriver det man kan kalle realistisk politikrim med et høyt psykologisk spenningsnivå. Will Trent arbeider undercover under påskudd av å være en skremmende eksfange. Forkledningen hans virker, og han møter en slitt narkolanger som mener at han sannsynligvis vil være en god partner. Men avskåret fra støtte fra kvinnen han elsker – Sara Linton – merker Will, hvordan hans gamle demoner innhenter ham. Med intensitet og sjokkerende vendinger kulminerer to etterforskninger på begge sider av loven. Slaughters nyeste roman er en forrykende thriller, samtidig som hun kaster et skarpt blikk på den menneskelige natur: Hva skjer når gode mennesker blir konfrontert med skjult ondskap i livet sitt?
Selv Hans Olav Lahlum frykter skriveleifs og andre ting som kan skape feil i en ferdig roman!
Diagnose: Forbigående bokmanusangst
«Jeg hadde sett mannen i vinduet før, men bare på et nesten 20 år gammelt bilde.»
Jeg kjente straks setningen igjen. Den var fra bokmanuset til min nye roman Haimennesket – som forlaget noen dager tidligere hadde sendt til trykkeriet. Det skulle stå 20 år i setningen. Men om det nå sto 10 år eller 20 år der, var jeg plutselig helt ute av stand til å si.
Forhistorien i denne romanen ligger 10 år før handlingen. Men det omtalte bildet er 10 år eldre enn forhistorien. Hadde jeg derfor skrevet «et nesten 10 år gammelt bilde»? Det ble jeg, i en utladet PCs hjelpeløse selskap, sittende der og uroe meg for resten av flybussturen.
Vel fremme på flyplassen fikk jeg omsider koblet PC-en min til en kontakt, og klikket med lett skjelvende fingre opp siste elektroniske versjon av manuset. Teksten på side 204 kom opp med skremmende store bokstaver.
«… på et nesten 20 år gammelt bilde», sto det der.
Jeg pustet lettet ut – for denne gangen. Tenkte igjen at de maktesløse og usikre ukene mens bøker er i trykken, fortsatt ofte er de verste i hele prosessen. Samt at bokmanus i vår digitale tid fortsatt godt illustrerer menneskenaturens feilbarlighet. I hvert fall oppleves det slik for meg. Uansett hvor mange ganger jeg selv har sett over et manus, og uansett hvor mange kompetente korrekturlesere og rådgivere jeg har overtalt (les: tvunget) til å lese gjennom det, blir resultatet aldri feilfritt. Og uansett hvor rolig og harmonisk jeg kjenner meg resten av året, får jeg fortsatt noen anfall av forbigående bokmanusangst i ukene jeg må vente på at et romanmanus skal komme seg gjennom trykkeriet.
«Feilene ligger der. De venter bare på å bli gjort», er et klassisk sitat fra en stormester i sjakk. Det har nær 60 år etter hans død fortsatt relevans både for sjakkpartier og bokmanus. Manuset for en roman eller historisk bok minner meg om et puslespill på 10 000 små biter, hvor minst to alltid viser seg å være lagt unøyaktig. Et eller annet sted på alle disse manusarkene skjuler det seg alltid en tidsangivelse som blir feil om man regner den sammen med en annen tidsangivelse i denne eller tidligere bøker. Et navn som et sted er stavet inkonsekvent. En fugleart som ikke finnes i den landsdelen på den årstiden. Et møbel som er blitt litt mindre i siste kapittel enn i første. Et bilmerke som ikke kunne ha den fargen det året. Eller – en annen djevelsk detalj som ingen har tenkt på i tide..
Ingen kan forutse når den kommer, hvem den kommer fra og hvilket sidetall den viser til. Men den kommer alltid. E-posten fra en eller annen oppmerksom leser med haukeblikk og elefanthukommelse, som fører til at et eller annet må rettes opp før andreutgaven. I hvert fall i mine bøker.
Jeg håper i mitt stille sinn at de fleste andre forfattere opplever det likedan. Samt at de gjenværende feilene i førsteutgaven av denne boken ikke er så mange eller så iøynefallende at det ødelegger noe av lesegleden for noen. Det skal tidvis ikke så mye til. Forfatteres bokmanusangst behøver slett ikke å være uberettiget. Min forrige historiske bok var på nesten 800 sider og dekket et tidsrom på godt over 100 år. Nesten hele leseopplevelsen ble visst for en leser, som dessuten var en anmelder, likevel ødelagt av at jeg gjenga unøyaktig en gravstedsplassering fra 1923 og oversatte ordet «conquer» unøyaktig i et valgslagord fra 1929. (Ubehaget sitter fortsatt i: Jeg forsøker å trøste meg med at jeg oversatte valgslagordet riktig et annet sted i samme bok, og at anmelderen selv feilstavet «conquer» i den samme anmeldelsen. Det lykkes jeg fortsatt ikke med. Irritasjonen over å oppdage at jeg har servert leserne en feil, er fortsatt like ubehagelig hver gang.)
Jeg har hver dag i to uker nå tenkt på om jeg skulle lese over hele manuset til Haimennesket igjen, men kommer også i dag til at det er best å la det være. Kanskje vil jeg oppdage noe som er feil, men i så fall er det jo altfor sent å rette det for denne førsteutgaven. Helt sikkert vil jeg oppdaget massevis av småting som kunne vært gjort annerledes og kanskje burde vært gjort bedre.
For noen dager siden kom tilbakemeldingen fra den første leseren. Forfatterkollegaen som denne boken tilegnes til, likte den svært godt og fant ingen feil å irritere seg over. Jeg pustet litt lettere etter det, men våget fortsatt ikke friskmelde meg selv. Fire dager før den lanseringsfesten med de 250 forhåndspåmeldte, hoppet jeg endelig i det og ringte lydbokinnleseren for å spørre hvordan det hadde gått. «Jeg ble ferdig torsdag», svarte han først bare. Det ble taust i telefonen litt, før jeg med litt lavere stemme spurte om han hadde funnet mange skjemmende feil denne gangen. Så kom den store lettelsen da han svarte at han denne gangen ikke hadde funnet noen feil av betydning, og bare hadde gjort to ørsmå korrigeringer.
Jeg vet selvsagt at en eller annen vil oppdage et eller annet større likevel. Noen av de 10 000 små puslespillbitene ligger sikkert feil i førsteutgaven av denne boken også. Men jeg tror (les: håper) at forfatterkollegaen eller lydbokinnleseren ville oppdaget dem hvis det var for mange og/eller for store som var lagt feil. Så jeg tar i og med denne bloggartikkelen likevel sjansen på foreløpig å friskmelde meg selv etter sommerens uker med forbigående bokmanusangst. 48 timer før lanseringsfesten starter, er både en etablert forfatter og en ny bok klar til å møte horden av anmeldere og andre lesere der ute.
PS: Den omtalte setningen fra side 204 er her lett omskrevet, for ikke å spolere noen mulig spenning for noen mulige lesere av Haimennesket.
Endelig er en ny K2 og Patricia-roman klar fra Hans Olav Lahlum!
«Haimennesket» lanseres 19. august 2015
Prolog: Lørdag 21. juli 1962
«At du kunne finne på noe slikt, din forbannede djevelunge!»
Moren ble stående oppreist mens hun skrek ut ordene,
men skalv faretruende.
Hotelldirektøren spratt opp og trakk henne ned på stolen
igjen. Moren skalv fortsatt som i feber. Høyrehånden
hennes ble liggende knyttet og dirrende på bordflaten
– som om hun når som helst kunne lene seg fremover bordet
og slå til datteren.
Direktøren sa ingenting, men beholdt armen rundt skulderen
hennes og la forsiktig hånden sin over hennes. Begge
stirret ned på den 16 år gamle jenta som satt alene på den
andre siden av bordet.
Jenta vendte med et rykk ansiktet bort idet moren skrek
– som om et knyttneveslag virkelig hadde truffet henne.
Etter å ha snudd seg tilbake ble hun bare sittende der på
pinnestolen sin, med ryggen mot veggen og sigaretten i
hånden.
«Drapet på din lille bror er en forferdelig forbrytelse, og
din situasjon er særdeles utsatt. Jeg må innstendig be deg
om å legge alle kortene på bordet, dersom du vet noe mer
om hva som skjedde da han ble slått i hjel!», sa lensmannen
med høy og skarp stemme.
Noen lange sekunder satt alle de voksne tause og så på
ungjenta. Hun hevet langsomt høyrehånden med den ulmende
sigaretten, og tok to nye drag av den. Blikket hennes rømte bort
fra de voksne og ut av vinduet. Det festet
seg ved klippen på østsiden av øya, like ved det røde lille
fiskerhuset der.
«Jeg har ikke noe mer å tilstå. Jeg sa i går at jeg skulle
ønske jeg ikke hadde fått noen bror, og var ikke der jeg
hadde lovet å være for å passe ham i dag. Men selv om ikke
engang moren min vil tro meg, sov Egil fredelig i vuggen
da jeg gikk like før klokken seks», sa hun.
Blikket ble hengende fast ved klippen mens hun snakket.
Dag én: Fredag 21. juli 1972
Stille før stormen
I
«Da er vi snart ferdig med kjøreturen – og fortsatt godt i
rute både til båtturen og hotellmiddagen», sa jeg.
«Fint», svarte den unge kvinnen som satt ved siden av
meg.
Hun sa det ene ordet med sitt mest uttrykksløse ansikt
og sin mest monotone stemme.
Sommerværet var praktfullt. Likevel kjentes stemningen
overskyet inne i bilen.
Det var over vår søndagsmiddag fem dager tidligere jeg
hadde spurt om det kunne friste at vi to reiste på en hotellferie
til Sørlandet denne siste helgen i fellesferien.
Hun hadde lyst opp og svart: «Det er faktisk en av dine
bedre ideer så langt denne sommeren.»
Da jeg kom for å hente henne som avtalt ved tolvtiden
i dag, hadde hun likevel ikke sett glad ut. Under kjøreturen
hadde hun stort sett bare svart med enstavelsesord når
jeg forsøkte å få i gang en samtale. Jeg følte meg ganske
skuffet og litt provosert over det. Plutselig overrasket jeg
meg selv ved å stanse i veikanten, snu meg mot henne og
si: «Dette var kanskje ikke noen god idé. Vil du at vi skal
snu og kjøre tilbake til Oslo?»
Hun vendte seg overrasket og motvillig rundt mot meg.
«Ideen var god fra din side. Jeg vil selvsagt ikke at vi skal
snu, særlig ikke når vi har kjørt nesten helt frem», svarte
hun. Deretter vendte hun ansiktet fremover, som for å signalisere
at vi kunne kjøre videre.
Patricia så og hørtes fortsatt alt annet enn fornøyd ut.
Jeg ga derfor ikke så lett opp å løse mysteriet med hennes
mørke sinnsstemning.
«Hva er galt på din side, da?», spurte jeg.
Veien foran oss var tom, uten så mye som en sykkel i
sikte. Patricia ble likevel sittende med blikket stivt festet
på den mens hun svarte.
«For det første at jeg er vant til å sitte inne i mitt komfortable
hjem og med minst én av mine tjenestepiker i nærheten.
For det andre var det først da du kom i formiddag
jeg fikk med meg at det var en øy vi skulle til. Jeg var 14
år forrige gang jeg var på en øy, og da mislikte jeg sterkt
å være der. For det tredje kom jeg først nå på at jeg fortsatt
ikke føler meg trygg på lange bilturer. Men de to første
problemene går sikkert over hvis øya er så trygg og bra
som reklamen sier, og det tredje går over så snart vi kommer
frem dit. La oss derfor kjøre videre nå.»
Jeg nølte et siste lite sekund. Så startet jeg motoren igjen.
Det var ifølge et skilt vi passerte bare fem kilometer igjen
til Tvedestrand.
Patricia var blitt funksjonshemmet i en trafikkulykke da
hun var 13. Trolig hadde hun samtidig sett sin mor dø. Jeg
tenkte igjen at vi en eller annen gang måtte snakke om den
hendelsen. Men jeg skjøv det nok en gang foran meg, siden
Patricia fortsatt ikke tilkjennega noe ønske om å diskutere
temaet.
I stedet sa jeg at kjøreturen var over om mindre enn fem
minutter, at Stormøya tross navnet visstnok skulle være
idyllisk, og at jeg skulle ta enda bedre vare på henne enn
hva tjenestepikene brukte å gjøre.
«Det siste ser hele meg naturligvis meget frem til», svarte
Patricia med et av sine spydige tenåringsjentesmil. Men
smilet varte bare noen få sekunder. Etterpå var hun igjen
uvanlig alvorlig og taus for sine 22 år.
Det neste minuttet kjentes langt som en time. Patricia
merket det visst selv, for nå forsøkte hun å vise økt interesse
for turen og samtalen.
«Denne slektningen som har vært så snill å invitere oss,
har du aldri nevnt for meg tidligere. Hvem er egentlig
han?»
«Det lurer jeg faktisk litt på selv. Joar Kristiansen er 22
år eldre enn meg, men likevel min fetter. Han er eneste
barn av min fars bror. Visstnok var fetter Joar i sin tid
også klassekamerat av min mor. Jeg så dem stå ved siden
av hverandre i et av mors klassebilder fra gymnaset. Selv
om familien ellers er ganske liten har vi, etter min onkels
tidlige død, hatt lite kontakt med fetter Joar. Han flyttet
til Sørlandet midt på 1930-tallet en gang, og har drevet
dette hotellet siden tidlig på 1950-tallet. Visstnok var han
den gang regnet som en av regionens beste spillere både i
bridge og poker. Jeg husker ham bare vagt fra et par familieselskaper
i Oslo tidlig på 1950-tallet. Han fremsto som
en meget omgjengelig og oppmerksom mann, men jeg har
ikke sett ham siden jeg var i konfirmasjonsalderen. Det
kom helt uventet da han nå ringte og inviterte meg hit,
men det var jo en hyggelig overraskelse. Han hørtes ut til å
ha fulgt godt med på min karriere fra de senere år», svarte
jeg.
«Det er jo ikke så overraskende, siden du er blitt berømt
og at familien ellers er liten. Du sa ikke noe om at han selv
har egne barn?», sa Patricia.
Jeg gledet meg over at nysgjerrigheten hennes var i ferd
med å våkne, og fortsatte inspirert samtalen.
«Det har han da heller ikke. Fetter Joar ble sagt å være
noe av en sjarmør og hadde mange kjærester i yngre år,
men ble 48 før han klarte å bestemme seg for en å gifte
seg med. Barn kom det aldri og en dag reiste i stedet hans
kone, sa han ganske muntert og ubesværet da vi snakket
om det på telefonen. Hotellet har han i alle år senere drevet
med hjelp av et par fastboende ansatte.»
«Da er det jo rimelig nok både at han har fulgt med på
din fremgang og at han kan tenke seg å trappe opp kontakten
med den yngre generasjon i andre grener av familien»,
sa Patricia ettertenksomt.
Jeg fortalte ikke Patricia at min fetter Joar hadde trukket
på det da jeg svarte at jeg ikke godt kunne forlate Oslo
den helgen uten å invitere med min nye kjæreste. Hotellet
var med sin beliggenhet på en øy dessverre ikke velegnet
for rullestoler, mente han. Han ga seg imidlertid da jeg forsikret
at Patricia var så lett at jeg uten problemer kunne
bære henne inn alene, samt at hun kunne bo på mitt rom.
«Hva angår det siste blir man som hotelldirektør i våre
dager meget liberal, selv på Sørlandet», la han spøkefullt
til.
Min fetter hadde deretter åpenhjertig fortalt at han helst
ville at jeg skulle komme alene, på grunn av et gammelt
kriminalmysterium han gjerne ville diskutere.
Jeg hadde svart at han kunne snakke med min kjæreste
like trygt som med meg, og at hun i rollen som min sekretær
endog kanskje kunne være til nytte.
Jeg hadde ikke villet nevne den delen av samtalen med
min fetter for Patricia uten å vite nærmere hva det gjaldt.
Nå lurte jeg på om jeg burde benytte anledningen til å
nevne det for henne. Men jeg kom til at det ville være galt
å reise dit med for store forventninger, og at det heller fikk
bli en hyggelig overraskelse hvis den gamle kriminalgåten
skulle vise seg å være noe mer interessant enn en historisk
kuriositet.
I det samme kjørte vi rundt den siste svingen. En liten
ferge lå, som direktøren hadde lovet, klar ved bryggen.
Lengst ute i horisonten kunne vi skimte Stormøya.
Øya lå knapt en kilometer fra land og var mindre enn
jeg hadde forestilt meg. Det samme var fergen som skulle
ta oss dit. Å kalle den en ferge var strengt tatt en overdrivelse.
Den var en pramlignende båt som hadde god plass
til bagasje og et titalls passasjerer, men knapt til noen bil.
«Skal vi ikke ha med bilen?», spurte Patricia idet hun så
fergen.
Jeg svarte at bilen måtte stå igjen på fastlandet, siden
øya manglet bilvei. Det skulle til gjengjeld bare være 150
meter fra kaien og til hotelldøren der.
Patricia godtok det med en moderat hevning av øyenbrynene.
Jeg forsto at hun gjerne ville kjørt både kofferten
og rullestolen så nært hotelldøren som mulig.
Vi var de eneste passasjerene. Besetningen besto utelukkende
av en eldre styrmann med pipe, som i en setning sa
at vi var ventet og at overfarten ville ta knapt ti minutter.
Til mitt spørsmål om når fergen gikk, svarte han kort «når
dere vil at den skal gå».
Klokken var fem på halv fire da jeg bar Patricia og rullestolen
hennes om bord i fergen. Solen skinte fra en skyfri
himmel over det blå havet. Jeg tenkte at omgivelsene var
som hentet fra et av Skagenmaleriene til Christian Krohg,
og håpet sommerbildene her skulle lyse opp Patricias fortsatt
mørke humør.
Hadde jeg hatt noen anelse om hvilke påkjenninger
denne helgen og denne øya skulle påføre oss, ville jeg
umiddelbart krevd å bli satt i land, dyttet Patricia inn i
bilen og kjørt tilbake til Oslo.
BOKFEST I TRE DAGER: Roy Jacobsen, Erlend Loe, Ellisiv Lindkvist, Trine Sandberg, Anders Giæver, Lars Lillo Stenberg og Hans Olav Lahlum er noen av de mange forfatterne på Bok i passagen.
Oslo Bokfestival er dessverre nedlagt, men BOK I PASSAGEN fortsetter selv uten festivalen. Der kan du oppleve forfattere, dans, poesi og smaksprøver fra høstens bøker nå på torsdag, fredag og lørdag.
BOK I PASSAGEN har de siste årene være en populær del av Oslo Bokfestival. Den trange Citypassagen er som skapt for en intim scene, god stemning og full bokfest. Så selv om festivalen er nedlagt, vil du denne uka kunne oppleve et titalls forfattere midt i Oslo sentrum, (rettere sagt i Citypassagen – Akersgata 47 – 49). Du vil oppleve forfattere i 
fri dressur i en avslappet og hyggelig atmosfære. Det er også servering av mat og drikke. Selvsagt er det gratis adgang!
Det hele begynner torsdag 10. september kl 1900 med en unik poetisk forestilling:
«Den ukjente». Skuespiller Cecilie Jørstad og jazzpianist Tord Gustavsen tolker Hanne Bramnes’ ferske diktsamling «Den ukjente».
Fredag er det sju forskjellige programposter med stor variasjon i temaer fra Anders Giævers bok om Brooklyn via samtaler med Ellisiv Lindkvist og Peter Franziskus Strassegger til tidenes første BokPod live.
BokPod er på kort tid blitt av landets mest populære podcaster, og denne kvelden kan du altså oppleve at Hallgeir Opedal «bokpoder» Erlend Loe og Roy Jacobsen.
Kvelden avsluttes med at Lars Lillo Stenberg snakker om deLillos karriere og den nye boken om dem.
Lørdag er det klart for Norges største matblogger og kokebokdronning Trine Sandberg. Hennes første bok Trines mat har solgt over 100.000 eksemplarer, og i BOK I PASSAGEN kan du høre Trine og få smaksprøver fra årets bok Trines mat 2.
Så er det en brå overgang for Amcar-folket har fått sin egen bok i høst, og Karl Eirik Haug skal fortelle om Norges største hobby på asfalt. Helt til slutt har Hans Olav Lahlum fått frie tøyler til å fortelle om sin nye krimroman Haimennesket.
Kvelden rundes av med kultfilmskaper og forfatter Miranda July: det blir filmfremvisning av filmen «You and me and everyone we know»
Ellers minner vi om salgsutstillingen HALVE KONGERIKET, hvor vi viser frem og har tilgjengelig for salg illustrasjoner fra våre beste barnebokforfattere!
Roy kommer, kommer du?
KEPLER-EKTEPARET. Ekteparet Alexandra og Alexandra Ahndoril alias Lars Kepler har vært faste gjester på Krimfestivalen. Nå er de også klare for Krimfest i Cappelen Damm-huset på onsdag. Foto: Anna-Lena Ahlström
Onsdag 25. november kan du møte noen av høstens store krimforfattere i Cappelen Damm-huset på Krimfest. Det er gratis inngang, og signering allerede fra kl 18.30 med programstart kl 19.00.
I dag er det 102 dager til åpningen av Krimfestivalen 2016, men du kan oppleve en minivariant av festivalen på onsdag. Til Krimfest kommer Kepler-ekteparet, årets store gjennombrudds-forfatter i engelsk krim: Renée Knight, Hans Olav Lahlum og Knut Nærum. Her kan du lese litt om årets romaner av Krimfests-forfatterne:
Playground – et nytt Kepler-univers
Lars Kepler er som kjent et pseudonym for Alexandra og Alexander Ahndoril. Gjennom fem bøker om Joona Linna har de skrevet seg inn i hjertet på svært mange av de nordiske krimleserne, og ikke bare det: de har nesten skremt livet av en del av oss. Salget av disse bøkene nærmer seg nå 700.000. I år har de latt Joona få hvile, men kun i ett år, og nå har de
skapt et helt nytt og spennende univers. I et blogginnlegg her på Forlagsliv den 30. oktober forklarer de hvorfor de bare måtte skrive Playground og hva den handler om:
«Playground er en psykologisk thriller om Jasmin Pascal-Anderson. Jasmin er løytnant og leder en liten kommandogruppe under NATO-aksjon i nordlige Kosovo. Gruppen havner i bakhold, to av mennene hennes dør og Jasmin blir selv så alvorlig skadet at hjertet hennes står stille i nesten to minutter. Når hun våkner opp igjen på sykehuset er hun overbevist om at hun har sett hva som venter på den andre siden. Det er en voldelig plass, farligere enn noe hun har opplevd.
Det som skjer i Playground tar utgangspunkt i denne tanken, den enorme spenning som skjer når man er fullstendig overbevist om at man vet hva som skjer på den andre siden. For tenk om Jasmin har rett? Tenk om døden ikke i det hele tatt er rettferdig? Tenk om man må sloss for sin eksistens også på den andre siden? Uansett om Jasmin har rett eller ikke, så er dette en fortelling om hvor mye et menneske er beredd å kjempe for å redde sitt barn.»
Årets beste krim?
ÅRETS STORE GJENNOMBRUDD. Renee Knight står for en av de store internasjonale krimsuksessene i år. Foto: Colin Hutton
Jeg har tidligere skrevet om Renée Knights Avslørt her på bloggen og kalt den årets beste krim. Det kan selvsagt diskuteres, men det er liten tvil om at Renée Knight er den krimforfatteren ved siden av Paula Hawkins med Piken på toget som er blitt nye stjerner på den internasjonale krimhimmelen i år. Begge to skriver innenfor noe som kan kalles en trend i internasjonal krim: relasjonskrim med overraskende twister.
Hva om du skjønte at romanen du ligger i senga og leser, handlet om deg? Slik begynner årets kanskje beste krim: Avslørt. Dokumentarfilmskaper Catherine Ravenscroft finner en bok på nattbordet som skal kaste henne inn i et lysvåkent mareritt. Boken utgir seg for å være en fiksjon, men den forteller i levende detalj om den forferdelige dagen da Cathrine ble slave av sin egen mørke hemmelighet, en hemmelighet hun er sikker på at hun bare deler med én eneste person – og denne personen er død.
Cathrines verden går i oppløsning når fortiden innhenter henne. Hennes eneste håp er å konfrontere det som virkelig hendte den forferdelige dagen, selv om den sjokkerende sannheten kan komme til å ødelegge både henne selv og familien. Selvsagt skjer det store overraskelser underveis. Avslørt er en smart og urovekkende psykologisk thriller om å ha hemmeligheter og den forferdelige prisen man noen ganger må betale for å holde sannheten skjult.
Lahlums svar på Agatha Christies beste roman
Hans Olav Lahlum lager gode og morsomme titler til sine krimromaner. Årets Lahlum-krim heter Haimennesket. Hvis du lurer på hva et haimenneske er, så er det altså en som kretser rundt noen … for så å hugge til. Lahlum har denne gangen skrevet et slags norsk svar på Agatha Christies kanskje beste roman som tidligere het Ti små negerbarn, men nå mer politisk korrekt kalles: Og dermed var det ingen. Jeg syns dette er blitt Lahlums beste krimroman til nå.
Det er sommeren 1972, og K2 blir invitert til en hyggelig helg på et vakkert beliggende sørlandshotell. Det eneste aberet er at hotellet ligger på en øy, ikke særlig rullestolvennlig. 
Likevel blir Patricia med på det som skal vise seg å bli en skjebnesvanger helgeutflukt. For nøyaktig ti år siden ble en liten guttebaby funnet ihjelslått på hotellet. Tvillingsøstrene hans skulle passe ham, og begge sverger på at de ikke har noe med dette å gjøre. Likevel forsvinner den ene av søstrene rett etter at udåden blir oppdaget. Barnets mor begikk selvmord kort tid etter, men de gjenlevende gjestene fra den grufulle helgen er samlet på hotellet nå, og direktørens plan er at K2 skal oppklare mysteriet. Direktøren har nemlig sine egne maktpåliggende grunner til å ønske å komme til bunns i mysteriet. Uhyggelig nok det kan virke som det er en ubuden gjest på hotellet, en gjest med morderiske hensikter. Og denne gangen kommer Patricia i skuddlinjen.
Norges morsomste mann som krimparodi-forfatter
NORGES MORSOMSTE MED KRIMPARODI. Knut Nærum har måttet gjøre Research på Oslo vest før han kunne skrive «Voodoo på vestkanten». Foto: Fredrik Arff
Vi er mange som er lei oss for at Knut Nærum sluttet i Nytt på nytt, men heldigvis får han da mer tid til å skrive, så vi kan glede oss til flere bøker. Nærum har skrevet krimparodier før: Døden går på ski, De dødes båt, Madonna-gåten og Busemannen. Årets krimroman Voodoo på vestkanten tar utgangspunkt i rystende hendelser på Oslo Vest. Det hele begynner med en tekstmelding fra en begravet mann, en truende haitier og et blodig offersted. Kriminalforfatter Kjell Nilsen blir raskt tvunget til å tro at døde kan stå opp fra graver og hevne seg. Til alt hell får Kjell Nilsen hjelp av Oberon Qvist, som ikke like lett lar seg overbevise av det overnaturlige.
Voodoo på vestkanten er et gammeldags mordmysterium, som er både spennende og veldig morsomt. Jeg kan si vi gjør på baksiden av boka: «Hvis du bare har tenkt å lese én ny kriminalroman av Knut Nærum i år, må det bli denne.»
Krimfest skjer onsdag 25. november. Dørene åpner kl 1800. Kepler-ekteparet signerer sine bøker allerede fra kl 1830 fordi de skal tilbake med det siste Stockholm-flyet. Vi har goodiebag til de 250 første som kommer. Intervjuer er VGs Marte Spurkland.
Vel møtt til en kriminelt flott fest!
Tegnet selfie
KORT REALITETSSJEKK
I ettertid er det selsomt å tenke på at tilstanden i verden for ett år siden nå må regnes som normal.
DAGBLADET
ga Voodoo på vestkanten en brillefin anmeldelse og terningkast 5. Dette sto i et tilfelle av artig timing på trykk og nett samme dag som jeg sablet ned deres deskpraksis, her. Anmeldelsen ligger fortsatt ute på Dagbladet Pluss, så mye tyder på at avisa enten a) tåler såpass, b) har integritet eller c) i likhet med de fleste ikke leser denne bloggen.
NÆR LAHLUM-OPPLEVELSER
Denne uka har Lahlum og jeg opptrådd på samme arrangement tre ganger på et døgn. Noen må ha tenkt at vi kler hverandre. De to nerdete Um-ene som skriver gammelmodig tenkekrim. Eller noe sånt. Tirsdag kveld på den idylliske gården Stokke Nedre nord for Gjøvik by, onsdag morgen på God morgen Norge og onsdag kveld på Cappelen Damms «Krimfest» i forlagets eget lokale. Sistnevnte arrangement også med Renee «Avslørt» Knight og Lars «Egentlig to personer» Kepler.
Som Hans Olav kan prate. Ingen norske komikere pønsjer like tett som ham. Klok av glede ba jeg om å være først ut på Stokke Nedre, slik at ingen skulle få anledning til å tenke «Han her, som liksom skal være komiker, er ikke i nærheten av like morsom som han her, som ikke er komiker». Dessuten benyttet jeg anledningen til å nerde hardt om min kjærlighet til den klassiske kriminalgåten, særlig av det slaget hvor det først ser ut som om et spøkelse har gjort det – jf. Hunden fra Baskerville, John Dickson Carr/Carter Dickson og Bernhard Borge.
GMN var kort og greit. Maja Lunde var hovedpersonen, rett og rimelig, siden hun hadde mottatt Bokhandlerprisen dagen før, for Bienes historie.
Hva «Krimfest» angår: «Fest» meg her, jeg så ikke én ballong.
EN TANKE
Mange er nå heldigvis blitt opptatt av bienes velferd. Det er vanskelig å skape en politisk bevegelse til støtte for veps. Vesener som stikker, biter eller brenner, bør også lage honning. Vi hadde likt brennmaneter bedre hvis de laget syltetøy.
Foto: Unsplash/Ben Purkiss
FRA SEMINARLIVET
Organisasjonen Leser Søker Bok, Khio (Kunsthøyskolen i Oslo) og Serieteket samlet tegneserie- og bildebok-Norge til heldagsseminar – på Serieteket – om virkemidler og muligheter i tegneserier og bildebøker. Inspirerende. Dominique Goblet, hun som har laget den rått ærlige og stilige tegneserieboka Den som later som – nevnt her for noen måneder siden – gjorde sterkest inntrykk. Og så blir man glad og imponert over å sitte i et rom med så mange begavede mennesker. Kunne fått lyst til å lage tegneserier og bildebøker av mindre.
SETT
Prinsessebruden (DVD)
Sverd, troner, ondskap, lojalitet og heltemot. Og Rats Of Unusual Size. For hele familien. Ikke så blodig som Game of Thrones, men langt vittigere. Skrevet av William Goldman, som også skrev manus til Butch Cassidy & The Sundance Kid. Og med en interessant parallell til den, i bruken av «Who are those guys?»-motivet. Sikkert også mer som jeg ikke la merke til.
LEST
Carr: He Who Whispers
Stemmen som hvisket, heter denne på norsk. Spennende set-up: Er damen virkelig en vampyr? Hvorfor så ingen noen stikke den gamle mannen i hjel oppe i tårnet? Et noe flatt midtparti og deretter en intrikat, men fattbar og nådeløst logisk oppklaring ved den kjøttfulle, prustende etterforskeren Dr. Fell. En av de mange detektivene fra første halvdel av nittenhundretallet som stadig havner oppi mordsaker og løser dem siden politiet er ubrukelig.
MULIGE BANDNAVN*
The Fourth Floor Four
Dobbeltgjengen
Elektrisk Byrå
Kniver & Gafler
Kaptein Alvings Minde
Knoklene
Hipp! Hipp! Hipp!
Nam Nam Sigaretter
Mødre som røyker
Overtent
Gira (energisk Swans-coverband)
The Meatless (vegetarisk Beatles-coverband)
Deja Vu Deja Vu
Feltspat
Slo
Pinlige sykdommer
De Ualminnelige
Rats Of Unusual Size
* Mulig at noen av disse allerede er i bruk.
PÅMINNELSE: RUSLETUR FOR KLODEN
I Oslo: Lørdag klokka ett går Folkets Klimamarsj fra Jernbanetorget. Arrangement foran Stortinget klokka 14. Med appeller og Susanne Sundfør. Tilsvarende i mange norske byer. En god anledning til å stikke innom den butikken i sentrum og gjøre den tingen som du har tenkt på. Når barnebarna om femti år spør deg hva du gjorde for at menneskeheten skulle innfri todagersmålet, vil du kunne si: «Vel, jeg tok i hvert fall en sleng på byen.»
Faksimile fra Fædrelandsvennen.
BOKANMELDELSESANMELDELSE
Trivelig anmeldelse i DN sist lørdag, der Bjørn Gabrielsen forteller at jeg trekker veksler på både Bernhard Borge og Wodehouse. Siden jeg ikke har lest sistnevnte siden 80-tallet, og selv da bare en bok eller to, må han ha gjort et drabelig inntrykk. Jeg omtales også som «Norges mest reaksjonære forfatter. På en god måte.» Som er en utnevnelse jeg setter pris på.
Selv om den mest irriterende kritikken å få er den berettigede, kan andre typer kritikk fortsatt være irriterende. Den tredje anmeldelsen Voodoo ble tilgodesett med, sto i Fædrelandsvennen, har overskriften «Når moromann skriver krim» og gir boka terningkast 3. Det er frivillig å like en bok, og jeg kan ikke si noen imot når de har kjedet seg under lesningen. Det som terger meg her, er
Videre skriver anmelderen at humoren ikke er åpenbar og tydelig nok til å fungere som parodi. Og at hvis den er ment som krim, er den kjedelig. Jeg beklager selvfølgelig å ha kjedet en leser. Det jeg ikke beklager er å ha skrevet en bok som ikke ligner på den krimen Fædrelandsvennens anmelder er vant til. Og som likevel er mer sjangertro enn hun er klar over.
Konferansieren tar en selfie under Folkets klimamarsj, 28. november.
FOLKETS KLIMAMARSJ
Slagordene runget foran Stortinget. «Handling nå! Ikke flere ord!» ropte de, igjen og igjen. Appellant etter appellant – dyktige og velmenende mennesker, alle som en – kom opp på scenen og forlangte umiddelbar handling. Det føltes som en reboot av Life of Brian. Dette er antakelig grunnen til at enkelte sliter med å finne seg til rette i aksjonistmiljøer: Sinnelaget vårt er for ironisk, vi er for opptatte av ord og hva de betyr, for lite opptatte av virkeligheten ordene er ment å forandre.
SETT
Maleficent (DVD)
Det er bare to ting jeg liker her, og begge var i traileren: Angelina Jolies Kverneland-aktige kinnbein, og Lana del Reys tolkning av «Someday my prince will come», som her må vente til rulleteksten. Har større tro på Branaghs Askepott og ikke minst den kommende Pinocchio, med manus av Paul Thomas Anderson. Krysser fingre.
The Lincoln Lawyer (tatt opp fra TV)
Jeg trodde det var en vits at Matthew McConaughey måtte si “Alright, alright, alright” i hver film, men det er visst ikke det. Spennende noir i sollys, basert på en Connelly-roman.
LEST
Skram: S.G. Myre
Den tredje boka i Hellemyrsfolket-tetralogien. Sørgelige greier. Hovedfornemmelsen er at den tidens mennesker levde i en dårlig opplyst verden. Billedlig, ja, men også bokstavelig. Det må ha vært mørkt som i en lomme, og særlig i Bergen.
Tomine: Killing and Dying
Lenge så jeg på Adrian Tomine som fattigmannsutgaven av Daniel Clowes, men etter å ha lest denne samlingen av korte fortellinger, må jeg legge meg flat. Strøkent tegna et sted mellom realisme og klassisk dramastripeformat, med historier som byr på det jeg liker best i mye ny amerikansk litteratur: Den triste humoren, de talende detaljene, de troverdig absurde livene.
Pirinen: Den universella bristen på respekt
Gammel samlebok fra en av Sverige og verdens beste serietegnere. Små historier fra et vrengt univers, hvor det kommer fram, både det som er inni kroppene og det som er lengst ned i bevisstheten. Med søte bjørner.
KRINGKASTINGSRÅDET RÅDER NRK TIL Å OPPRETTE ET MILJØ FOR HØYREVRIDD SATIRE (1)
Vi må ikke glemme midten. Jeg har lenge savnet den gode sentrumssatiren, og mitt håp er at NRK setter av minst 20 % av satiresendetiden til innslag og vitser som fremmer sentrumspartienes hjertesaker og kjerneverdier.
KRINGKASTINGSRÅDET RÅDER NRK TIL Å OPPRETTE ET MILJØ FOR HØYREVRIDD SATIRE (2)
Før Twitter, hvordan fikk folk da vite at latterlige ting var latterlige?
I ANLEDNING NM I STEIN, SAKS OG PAPIR PÅ BLÅ LØRDAG 5. DESEMBER: FORSLAG TIL NAVN PÅ STEIN, SAKS OG PAPIR-GRUPPERINGER
Saks Pistols
Ubeskyttet Saks
Noas Ark
A4
Fingerferdig
Papirkutt
Nesegrus
Rullesteinene
Klipp Klipp Hurra
«Avslørt» av Renee Knight topper listen min over årets beste krim.
«Så lenge vi har bøker, kommer vi ikke til å henge oss.» sa den franske forfatteren Marie de Sevigne. Det finnes altså svært gode grunner til å gi harde pakker bort til jul. Derfor vil jeg denne uken legge ut tips om det jeg syns er årets beste bøker innenfor de forskjellige sjangrene. I dag er det krim.
Dette har vært et godt krim-år der trenden med bøker som på engelsk kalles «domestic crime», har kommet for fullt. Det er krimromaner som Flink pike eller Piken på toget der det gjerne handler om mord i nære relasjoner og der fortellersperspektivet skifter og med det kommer det voldsomme twister. I denne oversikten over mine beste krimopplevelser i år vil du finne en del gjengangere hvis du har lest bloggen min før, for jeg har jo fremhevet de fleste av disse tidligere. Jeg har leste mange av årets krim-bøker, men langtfra alle. Så i tillegg til å være preget av min subjektive lesning, vil overvekten av tipsene komme fra bøker som er gitt ut her på Cappelen Damm, ganske enkelt fordi det er vårt forlags bøker jeg leser mest.
ÅRETS BESTE KRIM
Renée Knight: Avslørt
Hva om du skjønte at romanen du ligger i senga og leser, handlet om deg? Dokumentarfilmskaper Catherine Ravenscroft finner en bok på nattbordet som skal kaste henne inn i et lysvåkent mareritt. Boken utgir seg for å være en fiksjon, men den forteller i levende detalj om den forferdelige dagen da Cathrine ble slave av sin egen mørke hemmelighet, en hemmelighet hun er sikker på at hun bare deler med én eneste person – og denne personen er død. Cathrines verden går i oppløsning når fortiden innhenter henne. Avslørt er en fremragende utpønsket, dypt urovekkende psykologisk thriller. Jeg er både enig med Ingvar Ambjørnsen som kalte Avslørt «et fyrverkeri av en psykologisk thriller» og med New York Times sitatet: «En genial fortelling […] perfekt konstruert til å få tankene i spinn».
DEN UPÅLITELIGE FORTELLEREN
Paula Hawkins: Piken på toget
Flere av de siste årenes største suksesser som Flink pike og Til Jacobs forsvar har vært romaner der fortelleren er meget upålitelig. I år ser vi det samme i Avslørt. Paula Hawkins har vært det største navnet på krimfronten på verdensbasis i år med Piken på toget. Rachel tar det samme toget hver dag. Fra toget ser hun det samme paret spise frokost på verandaen sin. Hun kaller dem Jason og Jess, og de virker så glade. En dag ser hun en annen person i hagen. Kort tid etter er Jess på nyhetene. Hun har forsvunnet. Når Rachel prøver å bidra til etterforskningen, blir hun selv mistenkt. Paula Hawkins har tidligere skrevet rene underholdningsromaner, men hun har nå virkelig fått til å skrive en besettende underholdningsthriller der det er vanskelig å finne ut hvem man kan stole på og der det er herlige twister. Som Ola Hegdal skrev i Dagens Næringsliv: Piken på toget er «oppsiktsvekkende god».
BRAGEPRISVINNEREN
Kjell Ola Dahl: Kureren
Kjell Ola Dahl er en av dem som i en årrekke har levert kvalitetskrim, men for noen år siden sa han at han skulle slutte å skrive krimromaner. Heldigvis har han ombestemt seg, og årets roman ble i forrige uke belønnet med Brageprisen som beste norske krim. Denne gangen har Dahl forlatt sine faste helter, politietterforskerne Gunnarstranda og Frølich. Fortellingen i Kureren veksler mellom et fluktdrama under krigen i Norge og Sverige og en far som søker sin datter 25 år senere i Oslo. Den kvinnelige hovedpersonen Ester som under krigen klarer å flykte til Sverige, mens familien deporteres til Auschwitz, er en fascinerende skikkelse. Kort sagt: En knall bok for den kvalitetsbevisste krimleseren.
ÅRETS SENSASJON: DEMENSKRIM
Emma Healey: Elizabeth er borte
Nå når det «grå gullet» bare blir eldre og eldre, er det kanskje ikke rart at en av årets desiderte kritikkervinnere er en demens-krim. Emma Healey var her på krimfestivalen og sjarmerte alle i senk. Hun har akkurat fylt 30 og topper bestselgerlistene i England. Tom Egeland ga boken 6 i VG og skrev «Jeg elsket hver linje.» Ja, her kan man bare velge å vrake blant kritikerne for eksempel Harald Birkevold i Stavanger Aftenblad: «Dette er en av de mest bemerkelsesverdige kriminalromanene jeg har lest.»
POLITIKRIMFORFATTEREN MED STOR P
Jørn Lier Horst: Blindgang
Selv om Jørn Lier Horst nå har forlatt politiet og blitt forfatter på heltid, har han ikke forlatt sin vinnerformel. Horst er politikrimforfatteren med stor P. Hvis det er mulig å skrive spennende krim og samtidig nesten skrive autentisk, så er det Horst som kan gjøre det. På et vis syns jeg det er litt trist at Horst ikke lenger er politimann, for det har gitt ham ekstra kred. Likevel må alle vi Horst-elskere være glade for at han nå kan gi oss enda mer lesestoff. Blindgang er en av Horst beste bøker, og William Wisting blir satt på stadig verre prøver i forhold til å komme på kant med hele politietaten og gå på tvers av sine lojalitetsbånd.
J.K. ROWLING SOM KRIMDRONNING
Robert Galbraith: Silkeormen
Jeg har skrevet om det flere ganger før her på bloggen, men den ukjente Robert Galbraith viste seg altså å være verdens mestselgende forfatter J.K. Rowling. Siden det ble kjent har også Galbraith vært på toppen av bestselgerlistene i mange land, men ennå ikke her hjemme dessverre. Fjorårets Galbraith-roman, Når gjøken galer, introduserte mitt nye favoritt-detektivpar; detektiven Cormoran Strike og hans målbevisste unge assistent, Robin Ellacott. Denne gangen skal de finne en forsvunnen forfatter i London som har skrevet en nidbok om forlagsmiljøet. En herlig tradisjonell krim i det moderne London. Et must for alle som liker god, gammeldags krim og som liker å kjenne lukten av London, og heldigvis kommer det en ny krim med Cormoran og Robin til vinteren: Ondskapens kall.
ET DØDELIG KAMMERSPILL
Hans Olav Lahlum: Haimennesket
Hans Olav Lahlum lager gode og morsomme titler til sine krimromaner. Hvis du lurer på hva et haimenneske er, så er det altså en som kretser rundt noen … for så å hugge til. Lahlum har denne gangen skrevet et slags norsk svar på Agatha Christies kanskje beste roman Ti små negerbarn, og jeg syns dette er blitt Lahlums beste krimroman til nå.
Det er sommeren 1972, og K2 blir invitert til en hyggelig helg på et vakkert beliggende sørlandshotell. Det eneste aberet er at hotellet ligger på en øy, ikke særlig rullestolvennlig. Likevel blir Patricia med på det som skal vise seg å bli en skjebnesvanger helgeutflukt. Uhyggelig nok det kan virke som det er en ubuden gjest på hotellet, en gjest med morderiske hensikter. Og denne gangen kommer Patricia i skuddlinjen.
MORSOM, SMART OG KLASSISK
Knut Nærum:Voodoo på vestkanten
Jeg må innrømme at jeg hver fredag savner Knut Nærum i Nytt på nytt, men fordelen med at han har sluttet der, er at han får mer tid til å skrive. En Nærum-krim er full av hans humor samtidig som den også er tro mot den klassiske krim-tradisjonen fra John Dickson Carr og Bernard Borge. Dette handler om smarte og «umulige» gåter, denne gangen med en forbannelse som strekker seg fra det karibiske hav til Oslos aller beste vestkant. Det handler om et norsk næringslivseventyr basert på utbytting, pisking og annen uhumskhet, en død mann som nekter å holde seg i graven og et tilsynelatende umulig mord. Dette er uhyre drevent, morsomt og klassisk. Jeg sier som Knut Nærum selv: «Skal du bare lese en Knut Nærum-krim i år, er det denne!»
AMERIKAS SVAR PÅ JO NESBØ
Harlan Coben: Savner deg
Harlan Coben er den eneste forfatteren som har mottatt alle de tre store krimprisene i USA, både Edgar, Shamus og Anthony Award, og han ble nylig kåret som verdens 4. mest suksessrike spenningsforfatter gjennom tidene – blant annet noen plasser foran Jo Nesbø. Coben skriver både en serie om Myron Bolitar og enkeltstående krim. Her i Norge er vi mange som liker hans enkeltstående krim best. Savner deg viser mesteren Coben. Han skriver gjerne om hemmeligheter og familiebånd, og også Savner deg er på mange måter beslektet med norsk og nordisk krim. Dette er krim fra øverste hylle, og samtidig handler det om relasjoner og drama mellom mennesker.
Å DANSE MED DEMONER
E
ystein Hanssen: Brennemerket
Eystein Hanssen herjer nå på toppen av streaming-tjenesten for lyd- og e-bøker Storytels lister med sine krimromaner om Elli eller Elisabeth Sunee Rathke som er hennes fulle navn. Hun er en av norsk krims stiligste og ekstoiske helter – halvt norsk og halv tai. I Brennemerket møter Elli morens gamle demoner og et drapsmysterium i Bangkoks blodhete underverden. Snart skjønner Elli at hun selv er like forbundet med saken som moren. Dette handler om skruppelløs hallikvirksomhet, hvitvasking av penger, korrupsjon og andre misligheter. Jeg er hundre prosent enig med Geir Vestad i Hamar Arbeiderblad: «Brennemerket gir action for alle penga av en forfatter som blir stadig sikrere i sin sak.»
Hva driver Hans Olav Lahlums krimforfatterskap? (Foto: Fredrik Arff)
Om romanideer og deres utvikling
«Forskjellen på sakprosa og skjønnlitteratur er blitt mindre de siste tiårene», hevder mange. Jeg er en av dem. På 2010-tallet får også skjønnlitterære forfattere sinte e-poster og telefoner fra lesere hvis de/vi slurver med faktaopplysninger, samtidig som alle forlag med en informasjonsavdeling stadig maser på sine sakprosaforfattere om at de må skrive mest mulig fortellende, lettlest og spennende.
Likevel består det mellom sakprosa og skjønnlitteratur en grunnleggende forskjell, som jeg raskt ble bevisst da jeg fra 2010 forsøkte å skrive bøker i begge sjangere. Som sakprosaforfatter må man, på godt og vondt, alltid forholde seg til grunnleggende fakta om temaet man skriver om. Når jeg skriver en historisk biografi, får jeg av virkeligheten tildelt grunnleggende fakta i form av karakterer og hendelser. Når jeg skriver skjønnlitteratur kan jeg, om ikke med ett pennestrøk, så i hvert fall med noen få tastetrykk, endre karakterer og hendelser fullstendig.
En åpenbar fordel med å skrive skjønnlitteratur blir altså at man står mye friere til selv å utforme sitt verk. Den friheten kan bli til en forbannelse for forfattere som ikke lenger klarer å komme på gode nok ideer til romanfortellinger. Et enkelt eksempel fra Norge er Agnar Mykle (1915-94). Historien om romanforfatteren Mykle er historien om en svært begavet forteller som brukte opp sine personlige opplevelser i to selvbiografiske romaner på 1950-tallet, og senere aldri kom på noe mer å skrive romaner om. En av krimlitteraturens store amerikanske pionerer, Dashiell Hammett (1894-1961), hadde tilsynelatende langt bedre fantasi. Han skrev i årene 1929-34 fem banebrytende romaner uten påtrengende koblinger til sin egen livshistorie. Men selv om Hammett levde i nesten 30 år til, klarte han siden aldri å skrive noen sjette roman.
Hammetts triste skjebne har ofte vært omtalt som en av krimhistoriens største skrivesperre, men jeg tror det snarere var en idétørke. Få forfattere av noe format har problemer med å få skrevet den ut hvis de først har utviklet en romanidé som er god og engasjerende nok. Men å få den ideen kan være vanskelig. Å gå tom for romanideer, er for en romanforfatter en marerittsituasjon sammenlignbar med om en operasanger mister stemmen. Det marerittet er med årene blitt virkelighet for mange skjønnlitterære forfattere. For enkelte blir løsningen å skrive ut den samme romanideen flere ganger. Om en kjent amerikansk forfatter fra 1800-tallet ble det i sin tid spydig sagt at han nå kunne feires med et stort jubileum, siden han hadde skrevet samme roman om igjen for hundrede gang. Hvis målet med å skrive bare er penger, har den strategien fungert også for noen senere forfattere. Å finne opp en god karakter, for så å gjenbruke den i samme plott, bok etter bok, syntes tidvis å være planen til Erle Gardner (1889-1970). En stadig lengre og mer ensformig serie romaner om advokaten Perry Mason, hadde ved Gardners død gjort ham til den mest solgte romanforfatter i USAs historie. I våre dager er en slik bruk av repeat-knappen for en romanforfatter imidlertid en nødløsning som raskt fører til redusert anseelse – og ofte også til dalende salgstall. Om anmelderne er bedre utdannet og mer kritisk anlagt enn før, kan diskuteres, men den brede massen av lesere er ganske udiskutabelt det. De som ikke gjennom egen lesning får med seg at en favorittforfatter har begynt å gå på tomgang, finner det vanligvis ut via sosiale medier og nettsøk.
Spørsmålet om hvor nye romanideer kommer fra, blir kort sagt uhyre viktig og interessant. Det stilles da også ofte til skjønnlitterære forfattere, både fra media, lesere og forfatterkolleger. Svarene de som vil svare gir, varierer mye. En enkel, vid og viktig fellesnevner ser jeg likevel i svarene fra så godt som alle forfatterkolleger jeg har hørt besvare spørsmålet. Det skal jeg i resten av denne artikkelen illustrere med å fortelle litt om ideer og inspirasjonskilder fra min syv bøker lange krimserie om K2 og Patricia. Herunder skal jeg til slutt avsløre litt mer om den fortsatt ufullendte åttende boken.
Rundt 2007-08 ble jeg av gode venner ofte spurt om jeg ikke snart skulle skrive en krimroman, siden jeg hadde lest så mye krim og skrevet så mye annet. Mitt standardsvar var at jeg ikke kunne skrive noen krimroman siden jeg mangler de to tingene man må ha: For det første manglet jeg en idé til karakterer, i betydningen en eller flere hovedpersoner til å løse krimmysteriet. For det andre manglet jeg en idé til et plott for en krimroman. Men en mørk kveld senhøsten 2008 fikk jeg plutselig begge deler. Historien om mitt krimforfatterskap startet (helt uten sammenligning for øvrig) på samme måte som J. K. Rowlings barnebokforfatterskap: I full fart og på et tog!
2008-2010: Et uventet inspirasjonsskred. Menneskefluene
Begrepet «menneskefluene» henspiller på mennesker som har opplevd noe så dramatisk og vanskelig, eller om man vil traumatisk, at de lik fluer over en avfallshaug senere fortsetter å kretse rundt traumet uten å kunne komme seg videre i livet. I denne science fiction-løse betydningen fant jeg opp begrepet selv, og brukte det første gang som tittel på en novelle jeg skrev som 20-åring. Men den og mine andre ungdomsnoveller ble lagt i en skuff mens jeg studerte. Begrepet menneskefluer nevnte jeg i mellomtiden bare sporadisk i diskusjoner med og om mennesker.
Da begrepet plutselig dukket opp i mitt hode og på et tog mer enn ti år etter novellen, var det typisk nok relatert til mitt arbeid som historiker – og samtidig til en nær venn. Vennen het Kristin Hatledal, og var en tidligere stjernestudent fra Høgskolen i Lillehammer. Høsten 2008 skrev hun på sin masteroppgave i Oslo – om norske kvinners ofte undervurderte innsats i motstandskampen under 2. verdenskrig. Temaet fant jeg uvanlig interessant, og Kristin er en av de mest talentfulle og reflekterte historikere jeg har møtt. Skjebnene fra krigen ble kort sagt hengende igjen da jeg satt alene på toget til Gjøvik den kvelden. Jeg ble sittende å tenke på hvor annerledes livene til noen av de som overlevde krigen kunne ha blitt, hvis de bare hadde vært litt mindre heldige i noen dramatiske situasjoner fra krigsårene. Kanskje kunne de sluppet fysisk uskadet fra det, men likevel båret med seg krevende minner og ubesvarte spørsmål som ville preget deres liv i tiår fremover. Det ble også personlig nært for meg siden en av kvinnene Kristin skrev om var min gammeltante, som på grunn av sine opplevelser under krigen fikk en slik trist skjebne i mer enn 50 år etter krigen.
Plutselig kom jeg igjen på mitt gamle begrep om menneskefluene – og i det samme løsnet det et inspirasjonsskred i hodet mitt. Min første idé til en krimroman startet som et ras og ble til en lavine. Da toget to timer senere stoppet på Gjøvik, hadde jeg tenkt ut alle karakterene og hele plottet for min første krimroman. Det tok nesten halvannet år før teksten ble ferdig, fordi jeg i mellomtiden måtte skrive ferdig min historiske biografi om Haakon Lie. Men da romanen var ferdigskrevet til utgivelse høsten 2010, ble den i alle hovedtrekk og med alle hovedkarakterer slik jeg tenkte den ut på togturen. Det hele startet som en oppbyggelig historie om at jeg forsøkte å gjøre en nær venn en tjeneste, og samtidig hjalp meg selv til å få en idé som skulle endre mye i mitt liv.
I løpet av den omtalte togturen på Gjøvik-banen hadde jeg altså også løst problemet med de manglende hovedpersonene. Flere inspirasjonsbølger fløt sammen i mitt hode da etterforskerduoen med politimannen Kolbjørn «K2» Kristiansen og hans uformelle rådgiver Patricia Louise Borchmann dukket opp. Krimlitterært ble de en slags moderne versjon av Sherlock Holmes og Dr. Watson i superklassikerne til forfatteren Arthur Conan Doyle (1859-1930). Kolbjørn Kristiansen er offisiell politietterforsker, men ligner ellers ganske mye på Dr. Watson. Han er en ærlig, enkel, velmenende, omgjengelig og ganske handlekraftig mann, som forteller historien til leserne, og som overfor dem er ganske åpen både om hva han ser og hva tenker om det. Kristiansen forstår, i likhet med Watson, ofte litt mindre enn leserne sine. De får til gjengjeld strekke seg etter en mye skarpere og langt mindre meddelsom mesterhjerne i form av hans Sherlock Holmes-inspirerte rådgiver Patricia. Som Holmes stiller hun ofte tilsynelatende mystiske spørsmål, og vil helst holde på sine svarforslag til hun er overbevist om at de er riktige.
Menneskefluene
Historien i Menneskefluene begynner på klassisk grunn, med det som i krimlitteraturen kalles et lukket roms mysterium. Året er 1968, og en tidligere statsråd og motstandshelt ligger skutt på stuegulvet inne i sin leilighet på Torshov i Oslo. Det er verken noen morder eller noe mordvåpen i leiligheten, vinduene er lukket fra innsiden, og to naboer sto utenfor døren i løpet av få sekunder etter at de hørte skuddet. Førstebetjent Kolbjørn Kristiansen stanger hodet i veggen – inntil Patricias professorfar tar kontakt for å fortelle at hans datter har forstått hvordan morderen kom seg ut. Teorien hennes viser seg å stemme. Det følger av den at morderen må ha kommet fra og gått til en av de seks andre leilighetene i bygården hvor mordet ble begått. Etter hvert som de syv gjenværende beboernes livshistorier avdekkes, viser det seg at både eldre og yngre i større eller mindre grad er menneskefluer, hvis liv fortsatt preges av hendelser fra krigsårene. Politiet fortsetter med å stange hodet i nye vegger – og K2 fortsetter i all hemmelighet sine samtaler med Patricia…
Forutsetningen med en politietterforsker som bryter taushetsplikten og løser mordetterforskningene sine med hjelp av en hemmelig rådgiver utenfor politiets rekker, har enkelte lesere reagert negativt på. Jeg hadde aldri noen store betenkeligheter med den i 2008-10, og har det fortsatt ikke. Når jeg skriver fra slutten av 1960-tallet, skriver jeg fra en mannsdominert tid hvor det på ulike måter ofte var kvinners innsats som sto bak prestasjoner menn fikk æren for. Under mine studier av norsk politikk fra 1950- og 1960-tallet var jeg blitt lett sjokkert over å se hvordan viktig informasjon fra noen av landets viktigste politikere fløt rundt i et nettverk av familiemedlemmer og uformelle rådgivere, som tidvis fikk avgjørende betydning for svært viktige saker. Historien om forholdet mellom K2 og Patricia er senere dels basert på en langt mer utrolig historie fra Storbritannia anno 1915-16. Statsministeren Herbert Asquith (1852-1928) diskuterte ikke bare alskens statshemmeligheter med en ung kvinnelig rådgiver, men skrev også brev til henne om topphemmelige militære hemmeligheter mens han ledet regjeringsmøter – og det altså midt under en verdenskrig.
Kolbjørn Kristiansen var av praktiske årsaker på min alder ved starten av vårt bekjentskap. Han er slik sett løselig basert på meg selv – med et visst fratrekk på intellektuelle evner og et visst tillegg på praktiske ferdigheter. I likhet med meg er han en stort sett sindig mann, som fordi han har en ganske god sosial intelligens og menneskeforståelse ofte oppfattes som langt mer intelligent enn han i virkeligheten er. Slik sett befinner jeg meg selv et sted mellom den utadvendte praktikeren K2 og den introverte intellektuelle Patricia.
Patricia fremstår utover i romanserien og med årene som en stadig mer sammensatt personlighet. Fra start var hun en svært fiktiv mutasjon mellom to ulike venner av meg. Trekker man fra Patricias funksjonsbegrensninger, var den fysiske modellen for henne min nære venn (og senere quizbokmedforfatter) Katrine Tjølsen. Da jeg skrev ut den første romanen med Patricia, var Katrine Norges mest talentfulle kvinnelige sjakkspiller. Hun var bare 16-17 år, men tenkte likevel irriterende ofte raskere og bedre enn meg – både på og utenfor sjakkbrettet. Det var et meget bevisst valg fra min side at Patricia fra start i serien ikke spilte sjakk. Jeg fryktet litt at hun i så fall ville bli for lik Katrine. Litt mer fryktet jeg at romanen ville bli for spesiell og kunne virke ekskluderende for det store flertallet av leserne som ikke spilte sjakk. En av anmelderne anså likevel at jeg med hell spilte sjakk med mine lesere gjennom romanen. Selv bemerket jeg i første roman, gjennom K2, at hele etterforskningen der lignet et sjakkparti. Patricia og morderen legger sine planer, gjør sine trekk og lenge spiller et slags fjernsjakkparti mot hverandre – uten å kunne se hverandre.
Det meget intelligente unge sjakktalentet Katrine Tjølsen ble min modell for Patricia (foto: Wikipedia)
Sjakkinnslaget i Patricias natur var inspirert av Katrine. Det samme var Patricias intellektuelle allsidighet og bemerkelsesverdige evne til å se ulike fag og ulike faktorer i sammenheng. Katrine var av utseende og vesen Patricia slik jeg fortsatt ser henne for meg. Men jeg har høyst bevisst aldri villet tegne opp noe mer detaljert fysisk bilde av Patricia i bøkene. Ulike lesere har ulike bilder av henne, og skal få lov til å ha dem i fred. Jeg har aldri skrevet noe om at Patricia bruker briller, men synes det er helt greit når en anmelder omtaler henne som bebrillet.
http://www.nrk.no/kultur/bok/her-er-lahlums-hovedrolle-modell-1.11190302
Jeg skylder her å gjøre oppmerksom på at min fortsatt nære venn Katrine snakker bergensdialekt, ikke har funksjonshemminger av noe slag, aldri har røkt en sigarett, og at hun er langt mer empatisk, sosial og vennlig enn Patricia på sitt verste kan være. Det var viktig for meg at Patricia ikke skulle være en plettfri Frøken detektiv i rullestol, men i stedet være en sammensatt karakter med noen mindre sympatiske egenskaper.
Vennen og fenomenet Torstein Lerhol ga med ideen om en funksjonshemmet krimhelt – og utfylte Patricias sammensatte personlighet (Foto: meningsfyltliv.com)
Innslag av spydighet, tidvis også intellektuell arroganse, fikk Patricia – i likhet med rullestolen – fra en annen nær venn av meg. Han heter Torstein Lerhol og er et av de mest bemerkelsesverdige mennesker jeg har møtt. Torstein ble født med en alvorlig muskelsykdom, og foreldrene fikk beskjed om at han maksimalt ville bli fem år. Han er like fullt nå 29 år, utdannet historiker, i fullt arbeid og fremgangsrik Senterparti-politiker – selv om matchvekten fortsatt bare er 17 kilo, og selv om han fortsatt trenger fysisk assistanse for å skrive en tekstmelding… Torstein lærte meg noe om hvor mye en person med et klart hode og en sterk vilje kan utrette – tross store fysiske begrensninger. Møtene med ham lå bak ideen om en funksjonshemmet krimhelt. Torstein er i ublandet form litt for ekstrem til å fungere som romanfigur, men ble fra start den viktigste inspirasjonen for Patricia. Kombinasjonen av knivskarpe resonnementer, spydige kommentarer og en total mangel på respekt for titler er karakteristisk for begge. Ingen andre enn Torstein innleder en muntlig eksamen på en høgskole med å fortelle sensoren hvor sløv han virket og hva han misforsto i en TV-debatt dagen før…
Ideen til min første krimroman bygget slik på litt litteraturhistorie og noen historiske hendelser, men mest på inspirasjon fra nære venner. Tittelen måtte bli Menneskefluene; og jeg måtte på noe vis ende opp med å tilegne den til den store menneskefluen i min egen familie. Hun het Dagmar Lahlum, levde fra 1923 til 1999, og var en langt yngre halvsøster av min farfar. Jeg husker bare vagt gammeltante Dagmar som en kjederøykende og mystisk eldre dame fra noen av barndommens familieselskaper. Dagmar var en sky og tilbaketrukket skikkelse der, som lyttet mye og sa lite om seg selv. Dog stundom gnistret hennes øyne stygt – og det var hvis noen nevnte 2. verdenskrig. Det ble en offisiell hemmelighet i familien at gammeltante Dagmar som ung hadde hatt en tvilsom historie med en tysker, og at krigen derfor aldri skulle nevnes når hun var til stede. Dagmar fikk aldri egne barn, og viste en viss interesse for meg i mine første leveår. Senere, etter min farfars død, forsvant hun fra familieselskapene på Gjøvik, og inn i et trist kretsløp mellom leiligheten, banken og polet i Oslo.
Dagmar Lahlum fikk i 1945 en trist skjebne som preget resten av hennes liv – og inspirerte en grandnevø til å skrive en roman om menneskefluer
Vi i familien fikk først noen år etter hennes død høre at «tyskeren» som gammeltante Dagmar hadde et forhold til under krigen, i virkeligheten hadde vært en britisk dobbeltagent. Dagmar hadde hjulpet ham med hans oppdrag i Norge under krigen, men ble arrestert og fengslet sammen med andre «tyskertøser» etter frigjøringen i 1945. Hun fortalte politiet sannheten, men hadde ingen dokumentasjon og ble ikke trodd på sitt ord. Kjæresten var antatt død og britene benektet kjennskap til henne. Uvitende om at kjæresten var i live og hadde giftet seg med en annen kvinne i Storbritannia, måtte Dagmar leve vider med en uforrettet sak, samt en kort dom for landssvik og et langt mer seiglivet rykte som tyskertøs. Det ble først en liten opptur, men så en ny nedtur, da hun nær 40 år etter krigens slutt ble kontaktet av sin elsker fra krigsårene. Etter hans død trakk hun seg helt inn i seg selv og sine minner. Ingen vet og ingen vil noen gang få vite verken hvilken dag Dagmar Lahlum døde eller hvordan det skjedde. 28. desember 1999, på overgangen til et nytt århundre, ble hun funnet død i sitt hjem. Hun lå i en selvforsvarslignende stilling på gulvet, men det var ingen spor etter at noen andre mennesker hadde vært inne i leiligheten den julen. Min gammeltante forble til sin siste levedag en menneskeflue – men ble altså ti år etter sin død til en romaninspirasjon. Jeg liker å tenke at hun ville likt det.
Kristin Hatledal (Foto: Tove Breistein)
(Dagmar Lahlums skjebne kom først frem i Storbritannia i 2007, da journalistene Nicholas Booth og Ben Macintyre skrev hver sin biografi om hennes elsker Eddie «Zigzag» Chapman. For nærmere omtale på norsk anbefales Kristin Hatledals masteroppgave og/eller kapittelet om Dagmar Lahlum i hennes bok Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner, utgitt på Samlaget i 2011.)
Kvinnekamp
2011-2012: Et stille snøfall. Satellittmenneskene, Katalysatormordet og De fem fyrstikkene
Min andre roman Satellittmenneskene er også klassisk krim fra slutten av 1960-årene, med et begrenset antall aktører og en forhistorie fra krigen. Tilsynelatende ligner den ganske mye på Menneskefluene. Inspirasjonsprosessen var likevel helt annerledes. Da jeg fullførte Menneskefluene hadde jeg med K2 og Patricia funnet opp en etterforskerduo som jeg kunne bruke, men jeg hadde ingen idé til noe nytt plott å bruke dem på. At det skulle bli noen andre roman med dem var alt annet enn opplagt. Forventningene var moderate fra start, med 2600 bøker i førsteopplag for Menneskefluene: «1000 til bibliotekene og 1600 til eventuelt bokhandelsalg» var min fortreffelige redaktør Anne Fløtakers befriende ærlige begrunnelse for opplagstallet. Men vår forhåpning om at det fortsatt fantes et stort potensial for resonnerende krim av den klassiske sorten, uten automatvåpen og uten bestialske detaljer om morbide drapsmetoder, viste seg berettiget. Menneskefluene fikk uventet gode anmeldelser og ble en bestselger som solgte over 20 000 høsten 2010. (Samlet opplag har i 2015 passert 75 000 og stiger fortsatt.) Også utenlandske forlag begynte å vise interesse.
En ny roman var kort sagt sterkt ønsket både hos forlaget og forfatteren. Problemet var bare hva den skulle handle om. Jeg tok toget frem og tilbake mellom Oslo og Gjøvik gjentatte ganger uten å få noen ny eureka-opplevelse. En dag satt jeg i stedet på i bil fra et bokmøte sammen med en ny forfattervenn ved navn Tom Kristensen. Han anslo at det ville ta 50 år før jeg fikk en slik eurekainspirasjon til en roman igjen. Jeg regnet meg frem til at redaktøren min da ville være over 100 – og konkluderte med at jeg måtte jobbe på en annen og mer tålmodig måte med roman to.
Hvis Menneskefluene kom som et snøras, startet Satellittmenneskene et stille og langvarig snøfall. Det gikk flere måneder med skisser frem og tilbake før jeg var klar til å begynne med skrivingen. Mens inspirasjonen til den første romanen altså i stor grad var levende mennesker, ble Satellittmenneskene i all hovedsak inspirert av en avdød krimdronning. Starten med en mektig mann som blir drept mens han sitter med sine ti nærmeste rundt et middagsmord, er inspirert av en kjent Agatha Christie-roman. Min roman går en helt annen vei videre, men vender underveis tilbake til flere kjente temaer fra Christie. Kapitlene i denne romanen har fått litterært inspirerte navn, a la «Ti levende og en død» og «Lang dags ferd mot natt». Tilegnelsen måtte bli til Agatha Christie. Illustrerende nok er denne romanen trolig en av mine beste hva angår plott, men mindre ambisiøs enn flere av de andre hva angår karakterer.
Satellittmenneskene
Selv om inspirasjonen i all hovedsak var litterær, var selve tittelen imidlertid inspirert av en spontan og uventet samtale med et medmenneske. Jeg ble en dag oppringt og utskjelt av en ukjent kvinne som beskyldte meg for å imitere sønnen hennes i et humoristisk TV-program jeg deltok i. Samtalen var ikke udelt hyggelig, men ble ganske lange og tankevekkende. Jeg ble etterpå sittende og tenke over fenomenet med mennesker som går i bane rundt et annet menneske, i eller utenfor egen familie. Fenomenet forekommer ofte med foreldre som kretser rundt et barn, men også for eksempel med barn som kretser rundt foreldre eller kvinner som kretser rundt en dominerende ektemann. I min roman er det snakk om en rik og dominerende gammel patriark som i mange år har latt familie, ansatte og venner kretse i ulike baner rundt seg. Når han blir drept forsvinner gravitasjonskraften i det sosiale universet rundt ham. Noen av satellittene vil komme over i bedre baner, noen vil komme helt ut av kurs – og noen vil styrte…
Balansen mellom kontinuitet og fornyelse blir raskt et dilemma i en krimromanserie. Jeg kom til at det var fornuftig å sette serien med to romaner som ligner hverandre ganske mye, for så å begynne med variasjoner fra og med roman tre. Jeg lar sjelden bloggomtaler av mine romaner gå hardt innpå meg, men sendte visste en lett forurettet «Men hør nå her»-melding da en av dem beklaget seg over at min tredje roman lignet for mye på de to første. Med Katalysatormordet går romanserien inn i et nytt og mer åpent tiår, og romanen skiller seg på de fleste måter klart fra de to første. Mens de første romanene starter med drap på eldre menn inne i et lukket rom, starter det denne gangen med at en ung kvinnelig student blir skutt ute på en t-banestasjon i Oslo. Fortsettelsen blir en mer fartsfylt, åpen og thrilleraktig roman, hvor drapsmysteriet tidvis overskygges av kampen mot klokken for å stoppe et eller annet enda mer dramatisk. Dernest er denne romanen, hvor en gruppe unge venstreradikale studenter står sentralt, langt mer av en politisk tendensroman enn de foregående.
Katalysatormordet
Til endringene bidrar også en økt spenning mellom de to hovedpersonene – og det skyldes at det introduseres en ny tredje hovedperson som stiller seg mellom dem. Inspirasjonen fra mennesker jeg hadde møtt, nådde for meg et nytt høydepunkt da jeg satte inn av mine nærmeste venner som romanfigur. Den nye hovedpersonen Miriam Filtvedt Bentsen var ikke bare inspirert av Mina Finstad Berg. Hun skulle så nær 100 % som mulig være Mina, og si/tenke/gjøre hva Mina ville gjort hvis hun hadde vært der som ung venstreradikal student i 1970 og blitt trukket inn i en mordetterforskning. I dette litterære eksperimentet fant jeg plutselig inspirasjon fra mine universitetsstudier i religionshistorie. I islamsk filosofi og teologi har det tidvis vært en motsetning mellom de som hevder at Allah har forutbestemt både alt mennesker opplever og hvordan de reagerer på det, og de som anser at det er rom for en fri menneskelig vilje i møte med forutbestemte hendelser. Jeg, som definitivt ikke var muslim, laget meg alt som student en tredje forståelse om dette. I min forståelse er det ikke forutbestemt hva man opplever. Derimot er det ofte mulig å forutse hvordan mennesker vil reagere i ulike situasjoner – hvis man kjenner deres livshistorie og personlighet godt nok. Min franskspråklige krimfavoritt, belgieren George Simenon (1903-89), hevdet en gang at hans eneste virkelig store talent som krimforfatter var en velutviklet evne til å tenke seg inn i hodene på ulike mennesker i ulike situasjoner. Da jeg skrev Katalysatormordet, forsøkte jeg å tenke meg til hvordan en av mine beste venner ville reagere i en tid og serie situasjoner hun aldri hadde vært i.
Ungdomspolitikeren og Lillehammerjenta Mina Finstad Berg ble først en inspirerende romanrådgiver – og så en inspirerende romanfigur
Jeg ba Mina si klart fra hvis Miriam i romanen sa eller gjorde noe hun ikke ville gjort. Det gjorde Miriam aldri – ifølge Mina. Jeg sa meg fornøyd med dette inspirasjonseksperimentet, og anser fortsatt at resultatet ble en av mine aller beste romaner. Tilegnelsen måtte selvsagt bli til Mina. Tittelen hentet jeg denne gangen fra mine studier av verdenshistorien. Der finner man flere eksempler på at et attentat i en sterkt anspent situasjon nærmest bokstavelig talt tenner en lunte, og setter i gang en prosess som utløser en større eksplosjon. Da jeg skrev Katalysatormordet nærmet det seg 100-årsjubileum for den mest tragiske av alle slike katalysatormord-situasjoner: Skuddene i Sarajevo, som sommeren 1914 drepte en tronarving og utløste en storkrig som skulle ta livet av mange millioner mennesker.
Den fjerde boken om K2 og Patricia kom, ganske uventet også for forfatteren, alt høsten 2012 og ble en samling av tre kortromaner med fellestittelen De fem fyrstikkene. En novellesamling kan det vel knapt kalles med tre fortellinger på til sammen 268 sider: Skal man være spissfindig var det snarere snakk om en langnovelle, en kortroman og en kort roman. Jeg hentet inspirasjon fra korte klassikere tidlig i krimhistorien, og betalte noen ubetalte regninger ved å tilegne den første til Edgar Allan Poe, den andre til George Simenon og den tredje til Arthur Conan Doyle.
De fem fyrstikkene
Jeg skal ikke her fortapte meg i enkelheter ved de tre historiene i samlingen De fem fyrstikkene, som til sammen danner en slags krimroman om K2 og Patricas krevende år i 1971. Historien om ideen til å skrive en samling med kortere historier er imidlertid verdt å nevne. Jeg leste en av de mest kjente historiene til krimlitteraturgrunnleggeren Poe, og fant et tema der som jeg tenkte at jeg kanskje kunne brukt som startpunkt for å skrive en korthistorie. Først var jeg ute av stand til å forstå hvordan jeg skulle kunne bruke dette temaet til noe. Ideen til det fikk jeg plutselig under en romjulsmiddag sammen med Mina i 2011. Inspirasjonen ble etterpå så klar og sterk at det endte med at jeg brukte siste dag i 2011 og de to første dagene av 2012 til å skrive ut de 50 sidene til langnovellen «Pistolen på plenen». Når det nå var snakk om kortere historier unngikk jeg titler med sammensatte begreper, og valgte i stedet tre ords titler etter mønster av Conan Doyles Sherlock Holmes-historier: De to siste titlene ble «De fire vinglassene» og «De fem fyrstikkene».
2013-14: På leting etter nytt land. Kameleonmenneskene og MaurtuemordeneFemte og sjette bok i serien om K2 og Patricia ble romaner med sammensatte titler. Mina alias Miriam fortsatte å dukke opp i handlingen. Jeg lot meg friste til å la et par andre venner og rådgivere opptre i biroller. Og ideprosessen til femte bok startet egentlig med at Mina en dag spurte om jeg hadde vurdert å starte en roman med at K2 blir oppsøkt av en person som hevder å være uskyldig dømt for et mord.
Kameleonmenneskene ble tilegnet den kanadisk-amerikanske krimlegenden Ross Macdonald (1915-83). Macdonald regner jeg som en av tidens beste plottforfattere og som den siste av de klassiske krimkongene. Hans beste romaner var ofte basert på temaer fra gamle greske tragedier, og endte opp med å avdekke ondskapen og de tragiske skjebnene som skjule seg bak den gylne fasaden i samfunnstoppens overklassefamilier. Mye inspirert av å ha lest Macdonald, var jeg innom disse temaene både i Katalysatormordet og Kameleonmenneskene. Jeg vurderte først å tilegne Macdonald Katalysatormordet, men kom snart til at Mina etter sin dobbeltinnsats som rådgiver og romanfigur måtte få forkjørsrett der.
Kameleonmenneskene
Kameleonmenneskene passer heldigvis minst like godt inn med inspirasjonen fra Ross Macdonald. Som Katalysatormordet har denne romanen sterke politiske undertoner enn de første romanene i serien, men uten å gli over i en politisk tendensroman. Innslagene av sosialrealisme er sterkere her. Begrepet kameleonmennesker brukte Macdonald aldri, men mennesketypen jeg tenker på ville han godt kjent igjen fra så godt som alle sine egne romaner. Det handler om den skumle typen mennesker som kan endre utseende, oppførsel og farge raskt etter omgivelsene og hva som bedrer deres muligheter der. Mange av dem kan også plutselig slå til ved å stikke tungen ut og svelge byttet. Toppolitikeren som blir stukket ned på åpen gate i innledningen av min femte krimbok viser seg å ha vært et slike kameleonmenneske, som ferdes i fire-fem miljøer og ble oppfattet på like mange helt ulike måter. Det viser seg snart at det skjuler seg både et uløst gammel krimmysterium og flere rovdyr som raskt kan skifte farge i hans familie og omgangskrets.
Når jeg i disse dager leser over den engelske oversettelsen av Kameleonmenneskene, tenker jeg igjen at dette sammen med Katalysatormordet kanskje er min personlige favoritt blant mine romaner så langt. Men igjen er meningene blant leserne veldig delte. Jeg er bekvem med det og sparker spørsmålet om hvilken roman som er min beste tilbake til leserne når jeg blir spurt. Min mening om det er personlig, og ikke mer verdt enn lesernes.
Satellittmenneskene lignet altså Menneskefluene, og Kameleonmenneskene lignet Katalysatormordet. Etter fem bøker hadde jeg nådd et stadium hvor jeg lovet meg selv at jeg nå måtte gjøre noe nytt for hver nye roman jeg skrev i denne serien. Egentlig hadde tenkt å ta en pause fra den for å skrive en helt annen roman i 2014. Slik ble det altså ikke; og det ble det fordi en spennende ny idé gradvis akselererte til en lavine utover vinteren 2013-14. En løs idé ble gradvis til en stadig mer komplisert historie med stadig flere aktører fra ulike deler av Oslo.
Maurtuemordene handler om en mystisk seriemorder som venter på unge kvinner når de kommer forbi avsidesliggende steder i kveldsmørke, kveler dem, etterlater seg et bilde av en maur på åstedet, og så forsvinner usett inn storbyenes sydende maurtue. Tilsynelatende finnes ingen fellestrekk mellom de fire første ofrene. Spørsmålet om hvem denne morderen fra mørket er, og om hvordan han eller hun kan vite hvor og når ofrene vil dukke opp, blir for K2 og Patricia til en kamp for å hindre at flere mord blir begått.
Som seriemorderroman skiller Maurtuemordene seg fra de tidligere dels med å gi korte portretter fra flere ulike mennesker i ulike miljøer av Oslo anno 1972. Herunder dukker innvandring og religionsforskjeller for første gang i serien opp som et tema. Sterkest skiller denne romanen seg likevel fra de tidligere gjennom at det i langt større grad er en psykologisk roman. K2 forblir hovedfortelleren, men romanen starter inne i hodet på en seriemorder som venter på sitt første offer. Daglige tankeoppdateringer fra morderens hode dukker opp gjennom nesten hele romanen. Det bidrar til at leserne i denne romanen får mer informasjon om morderen enn hva K2 og Patricia får – og til at sjakkelementet i etterforskningen styrkes.
Agatha Christie (Foto: Wikipedia)
Maurtuemordene startet i mitt hode først med et tema fra en Agatha Christie-roman. Igjen var det snakk om en klassisk idé som jeg likte, men som jeg tenkte at jeg ville brukt på en helt annen måte enn hva krimdronningen gjorde. Hvilken roman og hvilket tema bør jeg av hensyn til fremtidige lesere av romanen ikke avsløre. Agatha Christie hadde jeg uansett allerede tilegnet en roman. Dermed endte jeg opp med i stedet å tilegne Maurtuemordene til en av Norges første og for sin tids mest kreative romanforfattere – Jonas Lie (1833-1908). Lie beveget seg tidvis tett opp til krimromaner, og tankevekkende scener fra hans romaner har inspirert meg i arbeidet med flere av mine. Den dramatiske sluttscenen i Maurtuemordene er inspirert av tittelen på en av hans romaner; men hvilken bør jeg av hensyn til fremtidige lesere heller ikke avsløre her…
Maurtuemordene
Da jeg sendte Maurtuemordene i trykken sommeren 2014, var jeg fast bestemt på å skrive en roman uten K2 og Patricia i 2015. Slik ble det ikke. At det ikke ble det skyldtes et gammelt minne fra et TV-intervju jeg så 24. oktober 2011, som vinteren 2014-15 utviklet seg til til en ny og annerledes krimromanidé. Programmet jeg så på i 2011 var Viggo på lørdag, og gjesten denne uken var en for meg helt ukjent kvinne ved navn Anne Grethe Solberg. Hun hadde mistet en arm og en hofte, men mirakuløst reddet livet, etter å ha blitt skutt av en tidligere ektemann. Anne Grethe Solberg fortalte en skremmende og sterk historie om hvordan hadde vært innom en tilsynelatende rolig eksmann for å underskrive skilsmissepapirene, hvordan hun hadde bemerket at de sikkert møttes igjen senere. Han svarte «Nei, vi gjør ikke det» – hvoretter han rettet et gevær mot henne og skjøt.
Mitt minne av det intervjuet ble til ideen om haimennesker. De er mennesker som midt i stimen blant de andre ser ufarlig ut, men som plutselig viser seg å være en menneskelig hai når den sikter seg inn på deg. Det måtte bli en roman ut av et slikt øyeblikk og en slik mennesketype. Det ble det altså nå i 2015. I mellomtiden var mitt minne av intervjuet med Anne Grethe Solberg blitt supplert med litterære temaer fra andre forfattere. Ideen om selv å skrive en roman med et avgrenset antall personer på en øy fikk jeg selvsagt fra Agatha Christies klassiker Ti små negerbarn. (Jeg nekter å bruke den nye tittelen på denne romanen mindre av noen slags nostalgisk begeistring for den gamle tittelen, enn fordi den nye er så aldeles håpløst uegnet og avslørende for leserne.) Ideen om å bruke et hotell isolert i uvær som ramme likte jeg godt da jeg leste Anne Holts roman 1222, selv om jeg ville brukt det på en helt annen måte og med mange færre gjester. En tidlig roman av André Bjerke ble en liten inspirasjon hva angår persongalleriet, og en novelle av den kanadiske nobelprisvinneren Alice Munro satte meg på sporet av et spennende og skremmende tema knyttet til barnedrap. Igjen ble temaene som inspirerte meg gradvis til et større idéskred, som ble selvforsterkende og uimotståelig da det først hadde startet.
Kravene til variasjon ble ivaretatt delvis fordi jeg flytter handlingen ut fra Oslo-gryta – til langt mer maritime omgivelser på en øy utenfor kysten av Sørlandet. Dernest er tidsperspektivet mye kortere enn i noen av mine tidligere bøker. Etter en kort forhistorie med historien om et barnedrap og en forsvinning som skjedde på den samme øya nøyaktig ti år tidligere, utspiller hele handlingen fra sommeren 1972 seg innenfor en helg og 48 timer. Handlingen blir mer fortettet og thrilleraktig, samtidig som Patricias aldri sterke nerver bikkes lengre opp på høykant når hun tvinges ut i skuddlinjen. Det blir langt flere overlevende igjen i min øythriller enn i Agatha Christies. Men det er også i min roman blitt færre av dem søndag kveld, når det i en dramatisk scene endelig blir avslørt hvem som er haimennesket.
Mens jeg i vår skrev ut de siste kapitlene av Haimennesket, utga Anne Grethe Solberg selv boken En hel kvinne i en halv kropp. Jeg leste den mellom skriveøktene, og fant det plutselig åpenbart at tilegnelsen av denne romanen måtte bli til henne.
Haimennesket
Jeg hopper i denne artikkelen lettbent over den typen inspirasjon som ikke handler om å få en idé, men om å gjennomføre den. Der inngår selvsagt mange viktige kommentarer jeg har mottatt dels fra min forlagsredaktør og dels fra betrodde rådgivere som har lest manusene i årenes løp. Det kan om dette temaet her kort fortelles at bearbeidingen av et utskrevet romanmanus for meg alltid har vært både en inspirerende og en sosial prosess. Men det kan før fortsettelsen her passe å nevne at jeg ikke var bevisst likhetene mellom et 30 eller 50 km langrennsløp og en 300 eller 500 siders krimroman, før jeg i sommer gjennomgikk manuset sammen med en ny førsterådgiver som i vinter hadde vunnet opptil flere medaljer i Ski-VM. Før man skal gå et langrennsløp legger man bevisst eller ubevisst en slagplan for hvordan man ønsker fremdriften og temposvingningene underveis. Det samme gjør man bevisst eller ubevisst før man skal skrive en roman. Enkelte skiløpere satser på størst mulig fart hele veien, mens andre tar det ganske rolig frem en forrykkende innspurt. De samme to strategiene, og utallige andre, kan også brukes av romanforfattere. Alle disse strategiene kan ende med kjempesuksess eller totalt havari, både for langrennsløperen og romanforfatteren, alt avhengig av hvilken målsetning man har fra start og hvor godt man klarer å håndtere utfordringene som oppstår underveis.
Haimennesket starter med et rykk, roer seg deretter ned litt i resten av første tredjedel, men øker så farten gradvis frem til en sjeldent lang og intens innspurt i siste tredjedel. Jeg kommer sikkert til å bruke ulike fartsstrategier for de kommende romanene. Men jeg kommer alltid heretter til å være mer bevisst det med å ha en fartsstrategi enn jeg var før jeg begynte å diskutere med min nye førsterådgiver. Som altså heter Astrid Uhrenholdt Jacobsen, og som de siste to årene også har blitt en av mine nærmeste og mest inspirerende venner. Det viktigste for meg er at hun er et sjeldent interessant og reflektert menneske, med uvanlig mange spennende perspektiver og en imponerende positiv livsinnstilling. Når jeg bruker henne som litteraturådgiver, er det et stort pluss at hun er svært skrivekyndig og har egne forfatterambisjoner. Men det skulle altså vise seg at Astrids spisskompetanse som toppidrettsutøver var noe jeg kunne dra direkte veksler på i mitt arbeid med å skrive romaner…
Multitalentet Astrid har så langt i år blant annet vunnet medaljer i Ski-VM, lest korrektur på min siste roman, holdt en kreativ tale på lanseringen av den – og inspirert meg til å skrive langrennskrim…(Foto: Astrid Uhrenholdt Jacobens instagramkonto)
2015-16: God leseopplevelse + nær venn = ny romanide.. Sporvekslingsmordet
Da jeg i juni sendte manuset til Haimennesket i produksjon, sto det egentlig i etterordet en ganske klar melding om at jeg nå ikke hadde klar flere ideer til denne serien og at jeg endelig skulle ha ett års pause fra denne romanserien i 2016. Men den delen av etterordet ble før boken gikk i trykken endret. Det vil komme en åttende bok om K2 og Patricia i august 2016. Grunnen til det er, ganske karakteristisk for meg og min tankeprosess, dels en inspirasjon fra en roman av en annen forfatter og dels en samtale med en nær venn.
Historien om neste års roman begynte med at min første roman Menneskefluene i vår ble en av seks nominerte til den britiske Petronella-prisen, som årlig deles ut til den beste krimromanen oversatt fra et nordisk språk. Norske Jørn Lier Horst fremragende roman Jakthundene hadde jeg heldigvis lest fra før. De nominerte romanene fra dansk, svensk og islandsk var imidlertid ukjente for meg, og jeg så meg tvunget til å kjøpe samt lese dem før avreise til prisseremonien. Det var verken uventet eller ufortjent at Yrsa Sigurdardottir vant for sin besnærende thriller Dødsskipet. Ut fra mine litterære smaksløker fattet jeg likevel enda sterkere interesse for den andre islandske kandidaten, historikeren Arnaldur Indriðason. Jeg har i løpet av de siste seks månedene lest alle hans tolv romaner oversatt til norsk med stor interesse og til dels begeistring. Hovedkonklusjonen er at flere av hans tidlige romaner er blant de beste skrevet i Norden, og at han sammen med Gunnar Staalesen er blitt min største favoritt blant vår tids nordiske krimforfattere. Det ligger ikke i min natur å være begeistret uten reservasjoner og noen kritiske kommentarer. Indriðasons sjakkrimroman Tvekampen havnet for meg godt ned på listen over hans beste romaner. Likevel fant jeg i innledningen der en meget interessant idé. Tvekampen starter med et tilsynelatende uforklarlig drap på en ungdom: En ganske alminnelig unggutt blir stukket ned mens han sitter alene og ser på en kinofilm. Gutten er helt ukjent både for offentligheten og for politiet, og det er ingen spor av konflikter verken i hans familie eller vennekrets. Hva i all verden er motivet for å ta livet av en 17-årig gutt uten noen fiender – og hvem tok sjansen på å gjøre det på et offentlig sted?
Jeg fant ideen fascinerende, selv om jeg altså ikke lot meg begeistre at Indriðasons bruk av den. Dette var et godt eksempel på et tema fra en roman som jeg selv kunne skape noe ut av. Men det måtte i så fall selvsagt bli en helt annen versjon, som gikk en ganske annen vei videre enn Indriðason hadde valgt. Og hvor jeg da skulle gå, hadde jeg i noen uker ingen idé om. Til jeg en solskinnsdag i juli satt der over en bedre middag og i en engasjert samtale med Astrid. Mens vi snakket forsto jeg plutselig hvilken vei jeg burde gå videre med ideen fra Indriðason. Jeg kunne plutselig ikke forstå hvorfor jeg ikke hadde innsett det med en gang. Og det begynte plutselig å gå et nytt stort inspirasjonsskred i hodet mitt…
Når vi nå skriver 20. desember 2015 er min roman for 2016 tenkt ut i nesten alle detaljer. Astrid og de andre i «A-gruppen» av rådgivere har alt fått teksten for første halvpart. Tittelen blir etter alt å dømme Sporvekslingsmordet. Patricia kommer til å utvikle seg litt lenger i retning av Katrine, og innslagene av sjakklig tenkemåte blir litt større enn tidligere. Jeg kommer til å teste ut en type familieproblematikk som jeg ikke har brukt i noen av mine tidligere romaner. Men den største forskjellen fra de syv tidligere bøkene består i at jeg for første gang skriver sportskrim – nærmere bestemt da Norges første langrennskrimroman. Neste års roman vil starte med at en 17-årig langrennsløper og gymnaselev blir skutt ned og drept i et skispor i Holmenkollen, under siste etappe av stafetten i Oslo-mesterskapet. Og når jeg i 2015-16 skriver en langrennskrimroman, gir det seg selv at tilegnelsen denne gangen må bli til Astrid.
Alle videre detaljer om den foreløpig bare halvskrevne romanen får komme i det nye bokåret. Men denne artikkelen var altså det lange svaret på det stadig gjenkommende spørsmålet om hvor jeg har funnet ideen til mine krimromaner om K2 og Patricia, inkludert den jeg holder på å skrive nå. I forenklet form på én setning er svaret altså da at både innholdet i romanideene mine har variert veldig, men at jeg alltid henter inspirasjonen fra ulike typer møter med andre mennesker – det være seg fra litterære møter med for lengst avdøde forfattere, eller direkte møter med engasjerende og lys levende medmennesker fra vår egen tid.
Det er mitt inntrykk at det samme, over store variasjoner ellers, også gjelder andre kjente forfattere. Det kjennes både naturlig og riktig slik. På samme måte som minste felles multiplum for historiefaget jeg valgte å studere jo er at det handler om menneskehetens historie, er jo minste felles multiplum for romanforfatterfaget fiktive verden at det i bunn og grunn alltid handler om ulike sider av menneskers liv.
Igjen står spørsmålet om jeg har flere romanideer på lager. Svaret er at jeg har liggende 4-5 mer eller mindre komplette idéskisser, som har til felles at verken K2 eller Patricia er med i noen av dem. Og svaret på om jeg regner med å få nødvendig inspirasjon til en niende bok i serien om dem er «Ja, men jeg aner verken hvor og når eller hva og hvem jeg kommer til å bli inspirert av…»
PS: Det ble i et felles TV-intervju i sommer avslørt at Astrid og jeg planlegger å skrive en roman sammen. For å unngå alle misforståelser er det da snakk om en spenningsroman med handling fra en annen idrettsgren enn langrenn. Den skissen er under videreutvikling, men utskriving av ligger nok minst 2-3 år frem i tid – og den inngår altså ikke på noen måte i min serie om K2 og Patricia.
Til Krimfestivalen som er 3. til 5. mars, lager vi et stort Krimmagasin. Til det spurte vi krimforfattere og krimeksperter hvilke TV-seriefavoritter de har. Her er listen som gir deg gode tips for en kriminelt spennende TV-helg:
Tom Egeland: TRUE DETECTIVE 1
Første sesong av True Detective var uovertruffen. Den uhyggelige sydstatsstemningen, dramaturgien, kameraføringen, manus, skuespillerne – alt!
Jørn Lier Horst: COLUMBO
Jeg kommer ikke unna klassikeren Columbo og legendariske Peter Falk som snubler inn i handlingen, med sigar, skjevt blikk og krøllete frakk.
Sidsel Dalen: JOHAN FALK
Min favoritt er den svenske TV-serien Johan Falk. Den gir et realistisk bilde av kriminelle gjenger, og hvordan politiet jobber for å infiltrere dem. Den nervepirrende skildringen av informanten Frank Wagner – spilt av Joel Kinnaman – gjør at dette skiller seg ut.
Eystein Hanssen: THE LAST PANTHERS
Godt tegnede karakterer i troverdig plott: Europol jager ransliga med utspring i Arkans tigre. Historien spinnes rundt gangstere og korrupte politikere. Stemningen er ekkel, kameraet nådeløst.
Gunnar Staalesen: BROADCHURCH
Gode karakterer, hverdagslig miljø, troverdig dialog og et bra plot – kan man egentlig ønske seg noe mer?
Yrsa Sigurdardottir: BREAKING BAD
Det tiltalende er seriens overbevisende persongalleri, og spesielt kjemilæreren Walter White. Den nedadgående spiralen vår anti-helt befinner seg i ble vanedannende for meg.
Hans Olav Lahlum: POIROT
Umulig for meg å komme utenom Poirot-filmene med David Suchet. Klassisk tenkende og logisk krim tro mot originalbøkene, med lange episoder – og stor appell til TV-seerne også på 2010-tallet.
Torkil Damhaug: TRUE DETECTIVE 1
Som i «Heart of Darkness» og «Apocalypse Now», blir vi i «True Detective Sesong 1» tatt med på en reise der vi trenger stadig dypere inn i en verden av korrupsjon, overgrep og ondskap, mot en ustabil og livsfarlig endestasjon.
Asbjørn Slettemark: THE LAST PANTHERS
Balkanske diamantyver, fransk politi og engelske forsikringsagenter kjemper en intens kamp om makt, penger og sannhet i dette dystre krimdramaet.
Fredrik Wandrup: BRAQUO
Knallsterk fransk serie om en spesialgruppe i politiet i kamp både med sine overordnede og det verste som kan tenkes av gangstere og forbyterbander. Hardkokt, tett og beksvart noir-stemning. Tre sesonger er tekstet på engelsk. Sesong 4 er bebudet i 2016.
Nils Nordberg: PRIME SUSPECT
Prime Suspect med den formidable Helen Mirren som Jane Tennison og en som historie som virket så ekte at det gjorde vondt.
Her er min favoritt:
Du finner masse mer stoff i Krimmagasinet som du kan få gratis i bokhandel fra mandag 22. februar Sjekk nettsidene til Krimfestivalen og Facebook-sidene, så vil du være oppdatert på alt det spennende som skjer mellom 3. til 5. mars på festivalen.
Innlegget Krimforfatternes favoritt TV-serier dukket først opp på Forlagsliv.
